38 millioner måltid mat

Hver dag produseres det 38 millioner måltid mat ut av norsk sjømat. For det meste sunne produkter, som gir god score i forhold til kostholdsanbefalinger.

Målt i verdi utgjør havbruksprodukter over 70% av eksportverdien. I volum vil det være vesentlig lavere, noe i underkant av 50%.

Havbrukssektoren er omdiskutert. Rømminger, sykdom og høy dødelighet rapporteres ofte. Ganske sjelden i denne debatten ser jeg ansvarsperspektivet knyttet opp til at oppdrett er en ressurs som hver dag bidrar til at vi metter mer enn seks ganger Norges befolkning.

Infrastrukturen som vi har er unik i verdensmålestokk, i form av lang kystlinje, fjorder som er godt beskyttet, og god tilrettelegging for effektiv logistikk. Dette, sammen med vår sterke kulturelle og erfaringsbaserte tilknytning til fiskeriet er næringens naturgitte fortrinn.

Jeg er skarpt kritisk til at vi som samfunn ikke i større grad vektlegger vårt ansvar for å utnytte de sjømatbaserte ressursene som vi har til matproduksjon. Myndighetene burde vært betydelig mer offensive i tilrettelegging for vekst, samtidig som man burde vært vesentlig mer proaktive med tanke på å søke løsninger på miljøutfordringene.

Alt for 25 år siden var det åpenbart at oppdrett har store potensial i Norge, samtidig som vi sto overfor omfattende miljøutfordringer. Jeg var selv med på å utfordre myndighetene til å ta et vesentlig tydeligere eierskap til FoU knyttet til miljø; med den tydelige begrunnelse at fremtidig vekst og skatteinntekter ville gjøre slike prioriteringer lønnsomme.

Slike forslag møtte en kald skulder. Etter min oppfatning har myndighetene i vesentlig for stor grad overlatt den samfunnsøkonomisk lønnsomme og viktige utviklingen av miljøløsninger til næringen. I praksis har man overlatt initiativene til en bransje som man visste at befant seg i et relativt tidlig utviklingsstadium. Omtrent som å la en ung og villstyren gutt lage sine egne ordensregler.

Og hvor grunnkulturen var bygget på fangst og handel, og ikke en langsiktig industriell utvikling. Det var enkelt å skjønne at her trenges regler og proaktiv oppfølging for å stimulere det langsiktige arbeidet med miljø, som jo er en langsiktig investering som krever en form for varig og industrielt perspektiv på drift.

Samtidig tror jeg at man skal lete lenge etter en næring med såpass stor betydning for verdiskapningen i et samfunn; hvor myndighetene likevel ganske systematisk nedprioriterer utvikling av gode handelsregimer målt opp mot behov og verdiskapningspotensial. Norske myndigheter posisjonerer bransjen bevisst til å være råvareprodusent, hvor foredling og arbeidsplasser med basis i norsk råstoff bygges i utlandet. Handelsregimene som bransjen står overfor er dessuten svært sårbare overfor de store handelsblokkene, hvilket vi har sett mangfoldige eksempler på gjennom de siste 30 årene, hvor både USA, Kina og Russland i store perioder har vært blokkert for norske sjømatprodukter.

Norske myndigheter har verken tatt inn over seg næringens potensial eller prioritert en offensiv samfunnsstyring.