Høsten 1986 var jeg med på å skrive de første analysene som førte til at Orkla satset tungt innen matvareindustrien.

‍

Siden har mesteparten av mitt arbeidsliv dreid seg om mat. Jeg er blant relativt få med operativ ledererfaring både fra sjømatbasert og landbruksbasert matvareindustri. Som rådgiver har jeg hatt kunder blant så vel store som mellomstore aktører innen begge sektorer. 

‍

Mye fungerer bra. Men det er også omfattende forbedringspotensial både knyttet til primærnæringer, foredlingsledd og varehandel.

‍

Mat engasjerer. Den appellerer til følelser. Alle har erfaringer og synspunkter som de gjerne vil dele. Om alt fra smaker til grådige kjeder. Fra bønder som får for dårlig betalt til maten som er altfor dyr.

‍

Fordi faktum blandes med følelser og synsing blir debatten grøtete. Spesielt på primærnæringsleddet er systemer og ordninger så komplekse at det er tilnærmet umulig å trenge gjennom. Dermed også å skape gode debatter om endringer som kan styrke bransjens konkurransekraft.

‍

Det finnes garantert ingen bransje med et større antall museumsvoktere enn i matvaresektoren.

‍

Gjennom årene har jeg gjort mangfoldige forsøk på å beskrive og foreslå endringer i helheten i dette. Kombinasjonen av kompleksitet, museumsvoktere og hersketeknikker fra myndigheter, organisasjoner og privatpersoner som ser seg tjent med å bevare det bestående gjør en slik angrepsvinkel håpløs.

‍

Så nå går jeg løs mer nedenfra og opp. Ved å beskrive merkverdigheter og snodigheter i mikro. Komme med forslag og bilder på hvordan maten i Norge kan bli mer enn 10% billigere uten å røre tollvernet. Om hvordan distriktsarbeidsplasser i Norge kan bli mer konkurransekraftige og lønnsomme samtidig som vi tar hele landet i bruk. VI har store muligheter om vi tør være litt tøffere med etablerte sannheter, prøve ut nye arbeidsmodeller i stedet for å stikke hodet i sanden.

‍