De hellige kuer

Som barn lærer vi om hellige kuer i India. Vi lærer ikke at norsk landbruk også er stinn av hellige kuer. Det skyldes vel at de er mindre visuelle enn et utmagret kjøttfe på en motorvei utenfor New Dehli.

Og så vet jeg hva som skjer når jeg trekker opp denne del av debatten. En av de utallige Museumsvokterne kommer trekkende med en illustrasjon. Fra et småbruk som produserer delikat ost for salg i en gårdsbutikk og i noen lokale dagligvarebutikker. Den må jo bestå.

Det er en god del areal i Norge som må drives småskala. Det er herlig med lokalmat-gründere som legger liv og sjel i å få frem nisjeprodukter og lykkes.

Men det passer ikke over alt. Og for alle bønder. Og det er – unnskyld uttrykket – en vanvittig galskap at norsk landbrukspolitikk ensidig er tilpasset småskala produksjon.

‍

La meg introdusere noen grunnleggende ulemper med småskala produksjon.

1. Enkel Makro. Vi er et høykostland. Det tilsier mindre bruk av arbeidskraft, mer bruk av utstyr og teknologi. Småskala er dønn motsatt.

2. Nødvendig lønnsomhet for opprettholdelse av drift. Flere konsesjonsgrenser er så lave at det er vanskelig å skape økonomi i enheten. Det er vel så ofte mangel på volum per enhet som prisen per kilo som er kritisk for gårdens livsgrunnlag.

3. Kunnskap. All produksjon av mat blir mer kunnskapsdrevet. Driver du småskala må du kunne litt. Om veldig mye. Over alt ellers i samfunnet ser vi verdien av spesialisering.

4. Matsikkerhet. Som stadig krever mer av utstyr/investeringer og kompetanse. Og er lettere å iverksette i større miljøer.

5. Arbeidsmiljø. Små enheter gir et ensomt og psykisk utfordrende miljø, jevnlig ser vi at dette belaster både mennesker og dyrevelferd. Muligheter for vekst og utvikling er også en viktig trivselsfaktor som begrenses i et ensidig småskala miljø.

6. Økt matsvinn. Små enheter gjør planlegging mellom behov og produksjon mer krevende. Og er en delårsak til jevnlig overproduksjon og svært høyt svinn i det norske matmarkedet.

‍

Ulike produksjoner og geografier vil være mer eller mindre egnet for skalering. Men vi må slutte å tro at småskala er nødvendig for god naturpleie. Eller for ønsket matberedskap. Ofte vil større enheter score bedre i begge disse dimensjonene.

Jeg ønsker meg vesentlig bedre analyser langs to akser. Det ene er geografi. Produktive landbruksarealer på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren ligger mer til rette for skalering enn øvrige deler av landet. Det vil også være stor variasjon mellom produksjonskulturer; hvor både mulighetsrommet for og effekten av stordrift vil variere.

Hva vi trenger er en fordomsfri gjennomgang – område for område – hvor vi vurderer økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av å slippe kreftene mer fri. På de riktige områder vil det redusere behovet for subsidier, øke norsk matproduksjon og styrke bærekraften i landbruket.

‍