En Fungerende Sjømatsindustri

Et av fiskeriministerens viktigste prosjekter fremover blir å bidra til en mer fremtidsrettet og konkurransedyktig sjømatindustri. Dette var fiskeriminister Sivertsen Næss sitt utgangpunkt da hun holdt foredrag på Skreikonferansen på Myre i slutten av februar.

Med tanke på at vi i 2025 eksporterte 2,8 millioner tonn sjømat til en verdi av over NOK 180 mrd, og at over 90% av eksporten er uforedlede produkter har hun utvilsomt grepet fatt i et område med potensial.

Men når vi ser på virkemidlene som fiskeriministeren ønsker ta i bruk blir det rett og slett et intellektuelt, og etter min oppfatning også holdningsmessig kollaps.

Ministeren legger seks hovedtiltak på bordet. Fem av disse går på ulike former for regulatoriske tiltak, som er knyttet til tilbudssiden. Flere av dem har sikkert mye for seg, men det er rett og slett ikke på tilbudssiden at kjerneutfordringen ligger. For når industrien ikke har noen å selge varer til så hjelper det lite å heve kvaliteten på tilbudet.

Det ene tiltaket rettet mot marked innrettes mot Norge, og har søkelys på den negative utviklingen i norsk sjømatkonsum. Her skal det etableres «et eget sjømatnettverk for å samle aktører på tvers av verdikjeden for å samarbeide så effektivt som mulig for å øke sjømatkonsumet.»

Man må ha relativt stor tro på effekten av gammeldags planøkonomi for å tenke at et tiltak som det blir noe annet enn nok en hensiktsløs prateklubb. Når det alt vesentlige av vår sjømat eksporteres, så er det nødvendig å sette inn støtet der.

Politikerne kan og bør gjøre en enkel ting for å etablere grunnlag for en solid og vekstkraftig sjømatindustri, og det er å forbedre rammebetingelsene for eksport for bearbeidede varer. Det norske marked er såpass ubetydelig i forhold til volumene som er tilgjengelig at om man ikke bedrer rammebetingelsene for eksport så får vi ingen sjømatindustri av betydning. Bransjens fokus og prioriteringer vil da forbli på råvareeksporten, mens foredlingen blir et stebarn som ofte kun er sand i maskineriet.

En fungerende norsk sjømatindustri vil ha ett hovedmarked. Det er EU. Andre markeder ligger fysisk såpass langt unna at salg av bearbeidet sjømat ut over fileter er urealistisk både med tanke på kostnader, logistikk og nødvendig lokal markedskompetanse for å lykkes.

Og så lenge vi ikke er villig til en viss liberalisering av våre importregler for landbruksprodukter inn til Norge er det helt urealistisk at EU vil lempe på sine toller for sjømat. Denne sammenhengen både bortforklares og skyves under teppet av ansvarlige politikere. Noe som hindrer en åpen debatt om en samfunnsprioritering hvor vi setter en distriktsnæring med omfattende og varige subsidieringsbehov foran en distriktsnæring med kraftfulle utviklingsmuligheter. Og i praksis hindrer en kommersielt lønnsom utvikling av distriktsnære arbeidsplasser.

Også i lys av hvordan all økonomisk historie forteller oss om sårbarheten i en økonomi basert på råvareeksport er det et tankekors at politikernes prioriteringer overfor sjømatnæringen i praksis hindrer at vi går fra å bli en råvareeksportør av sjømat til en eksportør av foredlede industriprodukter uten en åpen debatt om de samfunnsøkonomiske konsekvensene.

Det er videre et tankekors at sammenliknet med kjøttindustrien har sjømatindustrien vært ekstremt dårlig på å ta vare på avskjær og biprodukter, og lage høyt foredlede matvarer ut av dette. Det har konsekvenser inn mot ressursbruk, matsvinn og miljø. Utvikling av denne type foredlede matvarer krever volumer, kompetanse og markedstilgang. For sjømatens del er antagelig også nærhet til slakting og primær foredling viktig – i hvert fall for å ta innledende steg.

Det betyr at våre politikere gjennom sine prioriteringer ikke bare har ansvaret for at vi forblir en råvareeksportør, de har også gjennom sine reguleringer et betydelig ansvar for at det aldri har vokst fram en god industriell foredlingskultur i sjømatbransjen.