En historie om selvberging

Coronaepidemi og Ukrainakrig har gjort selvberging til et moteord. Uten at begrepet er definert utover nasjonalgrensen. Det er i seg selv kritikkverdig. Under coronakrisen opplevde vi en umiddelbar og sterk vilje og evne til å holde linjene åpne for internasjonal transport av mat. I en reell krisesituasjon kan det fort være vanskeligere å flytte matressursene internt i Norge enn over grensen fra Sverige – nasjonsgrensene er i praksis en farlig og forvirrende illusjon i denne debatten.

‍

Den norske diskusjonen om selvberging holder et presisjonsnivå som gjør at vi minnes han ubåt-kapteinen i Harald Heide Steen sin uforglemmelige sketsj: «Du kan ikke se en grense under vann.»

‍

Enda farligere og mer kritikkverdig er det at vi ukritisk har latt den tradisjonelle definisjonen av norsk landbruk styre debatten. Selvberging i Norge dreier seg om å gjøre mer av tradisjonell og høyt subsidiert landbrukspolitikk med lav økonomisk bærekraft. Dette i stedet for å undersøke om tematikken kan være såpass alvorlig for oss som samfunn at den gir behov for å tenke nytt.

‍

Det er ikke nødvendigvis slik at arbeidsintensiv småskala landbruk i et høykostland gir best score på selvberging.

‍

Grovt sett har vi fire regioner i Norge som på ulike vis egner seg for produksjon av matvarer i volum. Det er Jæren/Sør-Vestlandet, områdene rundt Oslofjorden, Mjøsbygdene og områdene rundt Trondheimsfjorden. Økte konsesjonsgrenser og tilrettelegging for mer volumbasert produksjon i disse regionene reduserer garantert så vel kapitalkost som arbeidskost per produsert enhet.

‍

En forventet konsekvens av redusert kost på innsatsfaktorer er økte volum. Det kan sågar være at vi gjennom denne type tiltak snur eller reduserer tendensen til nedbygging av matjord. Det kan også være at vi gjennom etablering av større enheter styrker grunnlaget for kompetansebygging og utvikler mer stabile og tidsriktige arbeidsplasser.

‍

Mye av beregningene av selvbergingsgrad i Norge ekskluderer i praksis fisk og sjømat. I en krisesituasjon hvor vi faktisk har behov for selvberging vil havets ressurser av villfanget fisk være blant våre mest tilgjengelige ressurser. Vi har blant annet enorme volumer av proteinrik sild og makrell som stort sett eksporteres, og som om vi bare går litt tilbake i tid har sterke tradisjoner i vårt kosthold.

‍

Havbruksvolumene betinges av produksjon av fôr; men er neppe vesentlig mer sårbar i en selvbergingstankegang enn annen kraftfôrbasert husdyrproduksjon.

‍