Et Landbruk Som Koster

Landbruksoppgjøret er i gang. Bondeorganisasjonene presenterte et krav på 4,2 mrd NOK. Staten tilbød 3,2 mrd. Bondeorganisasjonene har sagt ja til å forhandle, men hevder at avstanden er stor.

Det de i praksis forhandler om ikke er hva landbruket skal motta fra Staten, men hvor mye den offentlige støtten skal økes fra i fjor. I fjor mottok landbruket om lag NOK 29 mrd i støtte. Diskusjonen går derfor på om støtten skal økes fra 29 mrd til 32 eller 33 mrd NOK.

I den store sammenheng er dette rent spill for galleriet. De bli nok enig. Senterpartiet har benyttet sin maktposisjon godt de siste 5 årene. Støtten til landbruket er i praksis fordoblet. Og man har fått vedtatt et mål om 50% selvbergingsgrad av norsk landbruksproduksjon.

Denne selvbergingsgraden begrunnes i beredskapshensyn, men beregnes på en måte som gjør den mer egnet til å bygge oppunder Senterpartiets politiske målbilder enn nasjonens beredskapsbehov.

Bondeorganisasjonenes krav er begrunnet i et dokument på 150 sider. Først og fremst viser dokumentet det ekstreme nivået på detaljstyring i norsk landbruk. Det er vanskelig å forstå hvordan det skal bli rom for den offensive næringsutvikling som landbruket har behov for oppi alt dette byråkratiet.

Som verktøy i samfunnsstyringen er landbruksoppgjøret en farse. Før vi har regnet inn merprisene som forbrukerne betaler, og kostnadene ved et byråkrati som er vesentlig for omfangsrikt anvender vi altså over 30 mrd kroner – i året. Uten grunnleggende bakenforliggende analyser.

Det vi har behov for er et samfunnsregnskap og en åpen debatt rundt hva slags landbruk og primærnæringer vi ønsker, hvor vi også trekker inn den betydning sjømatnæringen har for verdiskapning i distriktene. Så må vi med mest mulig blanke ark se på organiseringen.

Her kommer noen hovedpunkter for denne diskusjonen:

• Vurderingen av våre beredskapsbehov for mat må skje ut fra analyser som ser helhetlig på våre behov og hvordan de kan møtes i krise. I dag tillegger vi sjømatnæringen alt for liten verdi i disse vurderingene. Vi må også ha offensive planer for vareflyt med naboland, spesielt Sverige og Finland.
• Vår landbrukspolitikk med høyt grensevern hindrer i praksis utviklingen av industri for bearbeiding av sjømat i Norge. En slik næring har potensial på tusenvis av arbeidsplasser, med naturlig lokasjon til distriktene.
• Landbruket er et av flere områder i offentlig sektor med kraftfull overadministrasjon og byråkratisering. Det er behov for vesentlig forenkling; her anvendes store ressurser som kan kanaliseres til leveranser innen skole, helse og omsorg.
• Jevnlig utformes subsidier og støtteordninger slik at det oppstår overproduksjon. De siste 10 årene har vi hatt store fryselager av de fleste kjøttslag som følge av dette. Arbeidsformen gir ustabilitet i prissettingen overfor bønder, overforbruk og matsvinn. Beslutningssystemene i næringen må markedsrettes slik at vi unngår denne type sløsing.

De som er mest tjent med debatten som jeg her trekker opp er de som er utøvende bønder i dag. Vi er på vei inn i en tidsalder med lavere offentlige inntekter. Det blir en skarpere prioriteringsdebatt hvor landbrukets behov for støtte vil måles opp mot behov til omsorg og skole. Det er lett å se for seg at fremtiden vil se på dagens politikk som svært kortsiktig, og at den i praksis forsterker morgendagens omstillingsbehov.