Grüne Woche

Det hender at mine blogger lar seg inspirere av Nationen. Landbrukets nyhetsorgan, som sjelden gis ut uten et bilde av Vedum på forsiden.

Enda mer sjelden er det at Nationen kritiserer forbruk av noe som helst med tilknytning til Landbruket. Så når de stiller spørsmål ved Landbruksmyndighetenes årlige deltagelse på Grüne Woche er det verd å spisse øra og hente frem et par utropstegn.

Grüne Woche er en sånn se og bli sett greie som foregår i Berlin i januar hvert år. Ifølge Nationen er budsjettet for norsk deltagelse NOK 13 mill/år, og det organiseres gjennom Innovasjon Norge.

Landbruksministeren og Næringsministeren er visst ofte der nede. Antagelig sammen med en haug med representanter fra Innovasjon Norge, landbruksmyndighetene samt noen utskremte bedrifter.

Jeg har alltid stusset over hva vi gjør der nede. Våre rammebetingelser gjør at det knapt er noen utenfor Norge som har råd til å kjøpe norske landbruksprodukter. Jeg er veldig usikker på om dette er et egnet forum for bulksalg av råvarer av fisk og sjømat som vi jo er ganske gode på. Som skattebetaler vil jeg gjerne melde meg med det samme spørsmål som salig Stabbur-Nilsen var kjent for å stille når en medarbeider i Stabburet hadde deltatt på en konferanse: Ble det noen ordres?

Et nyttig spørsmål som bør stilles meget oftere. Ved enhver deltagelse på møter og konferanser.

Referatene som jeg opp gjennom årene har fått fra Grüne Woche har stort sett dreiet seg om den norske delegasjonens deltagelse (og noen påfølgende konsekvenser) i Berlins natteliv. Det er ganske omfangsrikt.

Men bruk av 13 millioner kroner krever jo forberedelser. Planlegging. Det skal lages et program. Det går tid med på å velge ut hvem som skal dra. Hotellrom og reise skal bestilles. Deltagelsen gir rom for arbeidsoppgaver og sysselsetting i vårt landbruksbyråkrati. Det er jo viktig.

Det norske landbruk administreres i statsforvaltningen. I Fylkeskommuner og hos statsforvalter. I kommunene. Inn fra sidelinja kommer Mattilsynet med sine krev og oppgaver. Innovasjon Norge og et omfattende såkalt virkemiddelapparat har også god sysselsetting i næringen. For å organisere alt dette lages regler, i bøtter og spann. Slik kan man også ansette flere for å kontrollere at de etterleves. Samt dele ut bevilgninger i små klatter som byråkratene kan distribuere til næringsutøverne, og herigjennom oppnå det som de kanskje er aller mest opptatt av. Nemlig å vise frem sin makt. Som en sånn Trump i miniatyr.

Forrige uke kom Bondelaget og Småbrukarlaget sine krav til årets landbruksoppgjør. Dokumentet er på 150 sider. Og underbygger detaljstyringsnivået i norsk landbruk. Sånn side for side. Jeg undrer litt på hvordan det er mulig å drive offensiv næringsutvikling slik som norsk Landbruk virkelig trenger oppi alle disse reglene. Som suppleres med en masse menneskene som mener og synser – ofte uten helt grunnleggende kompetanse og kunnskaper om hvordan matvarebransjen fungerer.

Den senere tidens offentlige debatt har etablert et søkelys på et Utenriksdepartement som tidvis forvalter skattebetalernes midler som fulle sjømenn. Det er grunn for å frykte at landbruksforvaltningen – kombinert med det såkalte virkemiddelapparatet – er en vesentlig større kilde til offentlig sløsing.

Høyre og Fremskrittspartiet! Dere må ikke sove lenger nå. Det er på høy tid å kreve en grundig samfunnsøkonomisk analyse både av ressursbruk/subsidienivå og arbeidsformer i forvaltningen av landbruket. Jeg garanterer at vi kan få høyere produsert volum, forbedre matsikkerheten og samtidig oppnå en vesentlig reduksjon i offentlig kostnadsbruk gjennom endrede arbeidsformer og organisering. Kanskje kan forbrukeren sågar få lavere matvarepriser?

‍