Hvor ble det av BONDEN?

Okei. På ett punkt har jeg sovet i timen. Jeg ante ikke – at av Norges 35 000 bønder er det under 4 000 som er heltidsbonder. Med dette menes at de har mer enn 80% av sin inntekt fra landbruksdrift. 

‍

Jeg har lenge stilt spørsmål ved den ukritiske dyrking av småskala i norsk landbruk. Selvfølgelig er småskala en nødvendig struktur for enkelte produksjoner, og i distriktslandbruket. 

‍

Men vi må kunne ha mer enn en tanke i hodet. Vi har et land med veldig ulike forutsetninger for landbruk. Og for utvikling av sunn økonomi med basis i distriktenes premisser. Da må vi evne å se på småskala som ett virkemiddel der det passer inn, og ikke som en hellig driftsform som passer for alle. 

‍

Akkurat som i all annen næringsdrift er det et tiltagende behov for kompetanse for å drive effektivt. Krav til bærekraft, matsikkerhet, sirkulerbarhet stiller også krav til investeringer og endrede driftsformer. Større volum per enhet gjør det enklere å håndtere mange av denne type utfordringer. Det sier seg selv at tiden som er tilgjengelig for å bygge kompetanse om landbruksdrift og utvikle et gårdsanlegg blir mindre når man jobber deltid. 

‍

Og slutt – SLUTT med å påstå at småskala er nødvendig for god dyrevelferd. Dyrevelferden er vel så avhengig av driftsform som volum; ofte vil det være enklere å levere dyrevelferd i større enheter. 

‍

De siste års landbruksoppgjør har hatt et ensidig fokus på høyere pris til bonden. Det finnes to måter å øke inntekten på. Det ene er pris. Det andre? Riktig! Volum! 

‍

Vi vet at bønder nedskalerer og avvikler som følge av for lave inntekter. Vi vet lite eller intet om hvorvidt økte konsesjoner og større fleksibilitet i driftsformer faktisk vil gjøre det mer attraktivt å være heltidsbonde, mer spennende og utfordrende fordi handlingsrommet og vekstmulighetene blir større. 

‍

Vi vet heller ikke om det lave antallet heltidsbonder – i sær på noe sikt hvor kompetansen også vil forvitre – svekker vår beredskap. Eller om deregulering og større mulighet for vekst øker matproduksjonen i Norge, og styrker vår selvbergingsgrad og beredskap. 

‍

Det er et sterkt behov for kunnskap, analyse og utprøving av om enkelte sektorer og geografiske områder i norsk landbruk bør åpnes for skalering og økende grad av stordrift. Kanskje går da samfunnsregningen for landbruket, og matvareprisen til forbruker ned. Kanskje går volumene opp. Og kanskje får vi bedre mulighet til å investere i matsikkerhet, bærekraft og sirkulerbarhet.

‍

Og det er ikke bare et tankekors, men også en intellektuell og samfunnsøkonomisk trussel, at å skrive slikt som dette er å banne i kjerka. Kanskje fordi det truer bakenforliggende maktstrukturer hos landbruksadelen. Eller fordi det flytter makt fra det alt for store landbruks/næringsbyråkratiet her til lands over til marked og bonde. Eller rett og slett fordi norsk landbruk lider av en dose med Goebbels syndrom. Den om at dersom du gjentar en løgn (om småskalaens fortreffelighet) tilstrekkelig mange ganger, så blir den sann.