I beredskapens navn

Debatten om matberedskap i Norge er av såpass svak faglig kvalitet at den er farlig. Vi får stadige påminnelser om at matvareberedskap er viktig. Krig i Europa. Corona med påfølgende logistikkutfordringer. Instrukser fra myndighetene om at vi bør holde minimumslager hjemme.

Samtidig kritiserer Riksrevisjonen myndighetene for ikke å ha sine beredskapsplaner for vareflyt tilstrekkelig på plass. For å være helt tydelig: Hjemme kan vi lagre mat for noen dager. Beredskapskriser kan være langvarige. Det er av vesentlig større viktighet at verdikjeden med råvarefremstilling, produksjon og logistikk fungerer enn hva hver og en av oss har liggende hjemme.

Her er tre grunnleggende ankepunkter:

1. Hele diskusjonsgrunnlaget blir feil når beredskapspotensialet i sjømat ikke analyseres grundig og trekkes inn.
2. I den offentlige debatt er svaret på utfordringen økt selvbergingsgrad gjennom enda mer av den ensidige satsingen på småskala landbruk. Småskala landbruk har noen fordeler i beredskapssammenheng, men også vesentlige ulemper. Minde tidligere blogger har listet disse ulempene.
3. All logikk tilsier at vi i en beredskapssituasjon vil være i samme båt som våre naboland; spesielt Sverige. Vi har komplementerende logistikk, matressurser og matvaner. Vi må ha førsteklasses planer for å spille på lag med hverandre om det strammer seg til.

Det er politiske og emosjonelle årsaker til at denne debatten er krevende. Og skal vi etablere tilfredsstillende beredskap må vi gå løs på disse årsakene ved roten.

Landbrukets organisasjoner, inklusive Senterpartiet og store deler av landbruksbyråkratiet er mest av alt opptatt av å bevare det bestående i norsk landbruk. For å si det stygt og direkte: Beredskap blir ikke et mål, men et middel for økt subsidiering til ensidig utvikling av småskala enheter.

Landbruksdebatten er preget av upresise mål. Ekstremt komplekse styringssystemer som ingen har helhetlig oversikt over, og som i praksis virker dypt konserverende. Og en masse, bokstavelig talt Hellige Kuer som vi ikke skal røre, uavhengig av om både analyse og sunn fornuft tilsier det motsatte.

Som regjeringsparti har Arbeiderpartiet et særlig ansvar. De har en utfordring med politiske partnere med romantiske og ensidige synspunkter knyttet til verdien av Småskala landbruk. Opposisjonen har også sovet; Riksrevisjonen har gitt en klar marsjordre for en tematikk hvor i særdeleshet Høyre og FRP kunne vært vesentlig mer konstruktivt kritiske.

Arbeiderpartiet har også et annet historisk bakteppe. Forrige gang vi virkelig trengte beredskap, i perioden før 1940, var de politisk ansvarlig for pasifistisk retorikk og mangelfull oppbygging av forsvaret. Med de alvorligste konsekvenser for vårt land. At det denne gang dreier seg om tilgangen på mat gjør ikke ansvaret for å være beredt mindre alvorlig.

Det er nødvendig med en kunnskapsdrevet analyse og debatt knyttet til fire hovedspørsmål knyttet opp mot punktene over.

1. Hvordan kan vi på en offensiv måte utnytte tilgangen på sjømat i beredskapsøyemed?
2. Bør vårt landbruk av beredskapshensyn suppleres med enheter som i større grad utnytter fordeler knyttet til stordrift i områder av landet som er egnet for dette?
3. Hva er beredskapspotensialet i tett samhandling med Sverige og øvrige naboland?
4. Hvordan bygger vi verdikjeder med tilstrekkelig kapasitet, fleksibilitet, og samtidig minimal sårbarhet?

Og Senterpartiet er tilnærmet inhabil i hele denne debatten.

‍