Media problematiserer at vi importerer kjøtt. Det er flott med litt kjøttimport. Matsikkerheten er svært høy også på det som vi importerer; risikoen for at det skjer noe galt er i praksis like høy hos en norsk produsent.
Det er en gigantisk utfordring for landbruket i Norge at volumene som produseres i alt for stor grad er tilbudsdrevet, og ikke tilpasset det som du og jeg faktisk vil spise.
Produsentenes (Bøndene) sine volum bestemmes av et komplisert system av avregningspriser og målpriser. For deler av volumene har vi en såkalt markedsregulator (Nortura), som også har noe som heter reguleringslager. Her havner varer som leveres fra produsent, men ikke selges videre.
Tidvis har disse reguleringslagrene vært store. Det er en utfordring at vi som følge av grensevern og landbrukspolitikk i praksis ikke kan selge volumene på reguleringslager i EU; som er et nærliggende og naturlig avlastningsmarked.
De tilbudsdrevne prismekanismene i landbruket har noen virkninger som få har konsekvensvurdert, men som er ganske åpenbare:
For noen år siden var det relativt stort behov for import av småfe til Norge. Et geni trykket hardt på gassen, og økte støtte og avregningspriser. Med påfølgende store reguleringslager som resultat.
Etterspørselen etter kjøtt i Norge fordelt på de store kjøttslagene er relativt stabil. Hele verdikjeden vil være tjent med prismodeller som i vesentlig større grad er etterspørselsstyrt. Det gir større stabilitet i markedet enn når politikere og byråkrater lager avregningssystemer med basis i hva de håper, eller enda verre, mener at vi bør spise.
Inntil vi har etterspørselsdrevne prismekanismer på plass er det klart å foretrekke at vi importerer rundt 20% av våre kjøttvolum i stedet for at tilbudsdrevne mekanismer og reguleringslagre skal skape økt ustabilitet.
Ingen har analysert konsekvensen av politikken med reguleringslager målt i økt matsvinn. Svaret blir nemlig ikke politisk korrekt.
Strategy House AS
Copyright © Strategy House AS
Org nr: 984 90 9047