Jakta på lokalene

For ikke lenge siden gledet NorgesGruppen oss på Ullernåsen med å åpne en ny Kiwi-butikk.

Åpent og stort lokale; bevegelsesrom og eksponeringer som minnet om et Supermarked.

‍

Lokaliseringen var bevisst. Nærmeste konkurrent er en Extra. Deretter Rema. For å komme til nærmeste Kiwi må man gå tja; 10 minutter. Men den nye Kiwien er smart beliggende fordi den fanger opp trafikkstrømmen opp Vækerøveien før Rema, og ut Bærumsveien før Extra.

‍

La oss slå en sirkel på 3 km rundt denne butikken. Jeg finner 4 Extra/Prix. 2 Rema. 2 Kiwi. 2 Meny og 1 Mega. I tillegg kommer i hvert fall 3 Joker.

‍

Kjedene har en todelt begrunnelse for dette. Kampen om markedsandeler er viktig; den anvendes for å sikre de beste vilkårene hos leverandørene. Volum er også viktig for å være mest mulig effektiv på logistikk målt i kr/kg. Butikkens isolerte lønnsomhet skapes ved å stjele kunder fra konkurrentene.

‍

Alle disse butikkene koster selvfølgelig penger. Og kjedene – som ellers er så glade for å snakke om sin kuttisme – sender gladelig regningen til forbruker.

‍

La oss holde oss på Ullernåsen litt til. Nærområdet har altså 15 dagligvarebutikker. Hva om vi tar bort 8 av dem?

‍

Grovt sett har butikkleddet i Norge en bruttomargin på 20%. Det vi si at prisene som forbruker betaler øker med 20% gjennom butikken. Disse kostnadene dekker husleie. Andre driftskostnader til lokalet som strøm, vask og noe vedlikehold. Lønn til ansatte. Sikkert 80% av disse kostnadene er ganske så uavhengig av volum.

‍

Om du tar bort halvparten av butikkene, så visser da også mitt grove og forenklede regnestykke et kutt i kostnader på 8%. Som igjen kan brukes til en reduksjon i prisene som i hvert fall fanger opp inflasjonen de siste 1,5 årene. Og ingen må fortelle meg at ulempen for forbruker av å ha 7 nærbutikker i stedet for 15 har den verdi som tilsier 8% høyere priser.

‍

Her er også andre effekter. Det er innlysende at færre butikkpunkter reduserer matsvinn. Samt energiforbruk og kostnader i logistikk.

‍

Hele Norge er ikke som Ullernåsen. Heldigvis. Det er distrikter hvor en reduksjon i antall butikker er kritisk for servicenivå og funksjonalitet i samfunnet. Men minst 75% av den norske befolkning lever i områder hvor antallet butikker kan reduseres. Og en reduksjon i antallet butikker med 25% vil alene kunne redusere prisen på mat med 4%.

‍

Vi er i en situasjon hvor kjedenes interesse står stikk i strid med så vel forbrukers som samfunnets interesser. Og hvor reguleringer både vil være tungvinte og krevende i gjennomføring. Men dette er enkle sammenhenger, og det er svært forbausende at samfunn og forbrukere svelger unna et stadig økende antall butikker uten å stille kjedene tydelig til ansvar for merkostnader, økt matsvinn og annen unødig ressursbruk