Klovner i kamp

Rettsaken i den såkalte prisjegersaken startet denne uka. Konkurransetilsynet har gitt de tre store dagligvarekjedene bøter på NOK 4,8 mrd for prissamarbeid. Bøter som selvfølgelig er anket, og det er satt av to måneder til en rettssak.

I rettssaken står Regjeringsadvokaten opp mot advokater, antagelig også revisorer og øvrige rådgivere som kjedene har leiet inn. Regjeringsadvokaten er opptatt av belysning av juridiske prinsipper, mens kjedene kjemper både for rennomme og sine kroner og øre.

Juridiske eksperter oppfatter saken som usikker, og Konkurransetilsynet har gjennom prosessen før rettssaken både moderert sine påstander og redusert antallet anklagepunkter.

Sakens kjerne er den mangelfulle konkurransen i dagligvarebransjen, kombinert med høye kostnader for mat i Norge. Spørsmålet det er behov for å stille er om en kjempedyr rettssak som dette er et effektivt virkemiddel for å redusere prisene.

Hva koster dette?

Konkurransetilsynet har arbeidet med saken i flere år. Det må antas at de også har hentet inn og betalt for eksterne analyser. I rettsprosessen er Regjeringsadvokaten også hentet inn.

Kjedene har omfattende kostnader knyttet til både egne analyser og juridisk rådgivning. Bare honorarene til det kobbelet av advokater som nå skal være engasjert i to måneder i Lagmannsretten er skyhøye.

I sum er det min gjetning at prislappen for samfunnet er på flere hundre millioner kroner. Det er ingen gjetning at denne regningen vil du og jeg aldri få se, for ingen av aktørene har interesse av å vise den frem.

Hvem betaler dette?

Tids- og ressursbruken i tilsynet og hos regjeringsadvokaten er offentlige utgifter. Finansiert av deg og meg gjennom skatter og avgifter.

Kjedene bokfører sine kostnader som administrative kostnader. Eventuelle bøter vil også bli bokført slik. I neste omgang inngår slike administrative kostnader i grunnlaget for priskalkyler. Slik at du og jeg betaler i denne enden også, i form av økte matvarepriser.

Og hvem er vinnere?

Den mest åpenbare vinneren er – nok en gang – vår alt ganske så velfødde advokatbransje. Politikernes behov for detaljreguleringer kombinert med vårt voksende byråkrati har gjort advokatbransjen til lønnsvinner på et sykelig nivå de siste 30 til 40 årene.

Rettssaken gir snakkesalige politikere nok en anledning til å late som at de bryr seg om deg og meg, og gjør noe med samfunnsproblemet dagligvarepriser. Byråkratiet gis også en mulighet til å bevise sin samfunnsnytte, og få belyst hva Regjeringsadvokaten omtaler som viktige konkurranserettslige spørsmål.

Noen vurderinger fra en Gretten Gammel Gubbe

1. Jeg har snart 35 års erfaring med hvordan Konkurransetilsynet arbeider med dagligvarespørsmål. I min første runde med dem kjørte de akkurat som nå en prinsipiell prosess, som med høy sannsynlighet fikk den samfunnsøkonomiske konsekvens at den ressurssterke merkevareaktøren Orkla ikke kom i posisjon til å ta en ledende rolle i utviklingen av norsk sjømatnæring. Hovedproblemet er at et relativt teoretisk juridisk rammeverk ikke reflekterer de reelle substitusjonseffektene som foregår i forbrukerleddet når du og jeg handler mat. Jusen fanger rett og slett ikke opp hvordan markedet virker, og blir ubrukelig som et praktisk regulatorisk virkemiddel. Resultatet er teoretiske, lite resultatorienterte og kostnadskrevende juridiske prosesser (som i dette tilfellet), samt en vinglete og usammenhengende rekke av beslutninger fattet av Konkurransetilsynet gjennom disse 35 årene.
2. Det er viktig med overvåkning av konkurranse i et dagligvaremarked med noen få store aktører, og med høye økonomiske konsekvenser for hver av oss. Slik overvåkning må imidlertid skje med basis i en klok bruk av kunnskap om hvordan bransjen fungerer, samt tiltak rettet der hvor kostnadene faktisk kan reduseres. Myndighetene har overvåket bransjen tett i over 20 år – til høye kostnader og med et elendig resultat. For politikere og byråkrati fremstår det vesentlig viktigere med populistisk retorikk for å gi inntrykk av at de bryr seg enn faktisk å levere resultater som kan redusere prisene. Høye dagligvarepriser dreier seg i liten grad om prispunktet selv om det er der de kommer til syne. Det er kostnadsoppbyggingen gjennom verdikjeden helt fra råvaren til ferdig pakket produkt i butikken som avgjør prisen. Her er det hav av flesk som kan fjernes, men det er ingen som retter søkelyset mot besparelsespotensialene.
3. Som 4-5 år i mine første barneselskap lærte jeg noe snålt. Dersom han bråkebøtta som sitter ved siden av meg har spist opp kakestykket som jeg vil ha, så kan ikke jeg også få det. Uansett hvor mye jeg skriker. Noen ganger tenker jeg at det må være en forutsetning for å bli politiker at man ikke har vært i slike barneselskap. Når politikerne prioriterer å bruke flere hundre millioner av samfunnsressursene på rettsprosesser som dette, så overfører de midler. Fra barn med adferdsproblemer og behov for ekstra oppfølging i skolen, eller pleietrengende eldre som ikke får stellet som de har krav på. Til velfødde advokater med leiligheter på Tjuvholmen. I et samfunnsregnskap blir denne rettssaken en bagatell, problemet er at her er så innmari mange bekker små. Antallet problemstillinger som vi i samfunnet skyver foran oss i lite resultatorienterte, byråkratiske og juridisk kostbare prosesser, er enormt.
4. Rettsprosessen mot dagligvarekjedene er et slag i lufta. Penger kastet ut av vinduet; eller rett i dass, om du liker det bildet bedre. Man kan gjerne kalle den en variant av keiserens nye klær. Hovedproblemet i samfunnsstyringen av dagligvarebransjen hviler ikke på kjedene. Det er at myndighetene rett og slett mangler riktig kunnskap, analyser og kompetanse til å styre. De har ikke satt seg tilstrekkelig inn i hvordan verdikjeden virker, og gjør derfor feil tiltak. Dessuten er nødvendige tiltak såpass komplekse i gjennomføring at de ikke får plass på førstesida i VG.

‍