Lanseringsvindu

Om det ikke hadde vært for Mette Marit, hennes sønn og Thorbjørn Jagland ville du i disse dager ha funnet noen begeistrede artikler i media om nye produkter i dagligvarehylla. Begynnelsen av februar er en av tre såkalte lanseringsvinduer i bransjen.

Det vil si at kjedene åpner hyllene sine for nye produkter. Statistisk sett vil 70 til 80% av disse være ute av hylla igjen i løpet av ett år – det er ikke nok forbrukere som etterspør dem.

Muligens har bruken av lanseringsvinduer en praktisk historisk begrunnelse. For eksempel knyttet inn mot planlegging og logistikk. I dag bør slikt være automatisert på et nivå som fjerner begrunnelsen. Men vinduet tilfører kjedene makt. Både overfor leverandører og forbrukere. Og makt er alltid kjekt å ha.

Toppledere i store norske merkevareleverandører forteller meg at de prioriterer ned satsinger på innovasjon fordi lanseringer er tungvinte, byråkratiske og kostbare. Med andre ord; praksisen med lanseringsvinduer reduserer mangfold og valgfrihet for oss som forbrukere.

Ser vi på prosessene for innovasjon gjennom verdikjeden for mat i Norge er den en hån mot oss som forbrukere. Den tilfører oss unødig lav valgfrihet, samt betydelige merkostnader som gjør all mat i Norge enda dyrere. Dette siste fordi prosessene innebærer at det brukes masse tid og krefter på utvikling og lansering av produkter som du og jeg ikke vil ha.

Det er et grovt anslag at sløsing i prosessene knyttet til lansering av mat i Norge koster forbrukerne rundt 2% i forhøyede priser, samtidig som utvalget blir dårligere enn det bør være. Kostnadene er summen av utviklings- og lanseringskostnader hos industrien knyttet til produkter som mislykkes, sløsing med hylleplass i varehandel og produkter som må kastes fordi ingen kjøper dem før de går ut på dato.

Dårlige tillitsforhold og etablerte maktstrukturer i dagligvarebransjen gjør det svært vanskelig å samarbeide godt gjennom verdikjeden. Ved bruk av netthandel og et hyllesystem for utprøving av nye produkter i utvalgte butikker er det lett å se for seg en arbeidsform hvor man både kan prøve ut vesentlig flere produkter enn i dag overfor forbruker og luke ut produkter som forbruker ikke vil ha på et mye tidligere stadium i utviklingsprosessene.

Det er også relativt enkelt å se for seg et system som hindrer kopiering og beskytter datafangst for produkter under utprøving. Forbrukerrådet og Dagligvareleverandørenes Forening sover i timen når de ikke på en vesentlig tydeligere måte har analysert kostandene og markert sin motstand til så vel den meningsløse praksisen med lanseringsvindu og den kostnadstunge arbeidsformen i innovasjon.

At kjedene selv ikke har grepet tydeligere fatt i mulighetsrommet her skyldes vel den intellektuelle latskap som ofte følger av at man tjener for bra og ikke har aggressiv nok konkurranse. Jeg legger til at annerledes arbeidsformer i innovasjon er et av virkemidlene som COOP og Rema kan anvendes for å differensiere sin innkjøpsstrategi inn mot NorgesGruppen og dermed gi rom for å redusere forskjeller i innkjøpsrabatter.

‍