Mat og Beredskap

Det er krig i Europa. Støre kommer begeistret hjem fra Haag – med påbud fra «daddy» om å bruke 5% av BNP på forsvar. Og du og jeg har fått streng beskjed om å etablere beredskapslager hjemme.

I pressemeldingen om en kontroll av norsk matberedskap datert oktober 2023 skriver Riskevisjonen:

Norge har sannsynligvis en stor selvforsyningsevne av mat i en krisesituasjon, også fordi vi har tilgang på mye fisk. For å utnytte selvforsyningsevnen best mulig vil vi være avhengige av at vi legger om både produksjonen og konsumet av mat.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at departementene ikke har noen planer for hvordan vi i kriser kan legge om produksjon og forbruk av mat. I planene de har, forutsetter de at Norge vil kunne importere mat og fôr også i kriser.

Men ta det bare med ro. For dette er jo ganske feil. Sammen med Senterpartiet har Støre full kontroll. Økning i pris til bonde og garanterte inntektsnivåer skal åpenbart bringe den såkalte selvforsyningen fra dagens nivå 40% til nivå 50%. Så kan jeg legge til: på tross av kritikken fra Riksrevisor inneholder Totalberedskapsmeldingen lite om matsikkerhet; i hovedsak tre sider avslutningsvis som er veldig generelle.

Et viktig fundament i argumentasjonen rundt matvareberedskap og selvberging ligger i en NIBIO rapport fra 2023 med tittelen «Norsk selvforsyning av matvarer – status og potensial.»

Rapporten kan sikkert brukes som et av mange innspill i debatten rundt vår beredskapsstrategi. Men her er såpass omfattende innskrenkninger i mandat og beskrivelser at noen omfattende plass fortjener den ikke. Heller er vi der hvor det er stor fare for at vår matvareberedskap svekkes gjennom bruk av denne rapporten. 

Riktig nok er rapporten åpen på at den ikke tar hensyn til at vi i en situasjon med forsyningsvansker både vil og kan endre våre matvaner. Noe som etter min oppfatning gjør den teoretisk, og egentlig ganske uinteressant. Jeg er vokst opp med et levende bilde av dette. Mine foreldre var i 20-åra under 2. verdenskrig. Og min fars regel nr. 1 for menyen på vårt kjøkken var: HER KOKES ALDRI GRØT!. Grøt hadde han spist under krigen. Rabarbrasuppe stod heller ikke høyt i kurs i mitt barndomshjem.

Arbeidet i NIBIO-rapporten er gjort med basis i en beregning for energiforbruk som sikkert har en faglig begrunnelse – som jeg ikke helt forstår. Men ut av dette vektes fisk med 2% - jepp – to prosent – av energiforbruket. Det lyder rett og slett ikke logisk.

Rapporten analyserer muligheter for økning av selvforsyningsgraden; og trekker frem tre områder

- Mer norsk fôr til husdyrene og da særlig melkeku

- Grøntnæringen

- Økt norskandel av matkorn

‍

To av tre tiltak dreier seg altså om økt kornproduksjon. 35 år i matvarebransjen har lært meg alltid å være skeptisk når myndighetene ønsker styrket kornproduksjon. Vi har fortsatt en kornadel i Norge med sterk innflytelse i Bondelaget og Senterpartiet. Det er alltid grunn for å sjekke ut vikarierende argumentasjon i diskusjonene om volumer og pris på norsk korn.

Om politiske ledere og myndigheter tillater seg å la økonomiske særinteresser styre en så viktig debatt som tilgang til mat i en krisesituasjon, så er det et alvorlig tillitsbrudd. Situasjonen blir ikke mindre alvorlig når vi også trekker Riksrevisjonens kritikk inn i bildet.

‍

Her kommer fire punkter som er avgjørende for en balansert og uhildet vurdering av våre beredskapsbehov; og som myndighetene hurtig bør igangsette vurderinger av:

1. Sjømat

I 2024 ble det landet over 750 000 tonn villfanget hvitfisk og pelagisk fisk i Norge. Det alt vesentlige av denne tonnasjen eksporteres. I et beredskapsperspektiv er det viktig å vite hvordan i hvert fall deler av dette kan anvendes i Norge.

Hvitfisk og pelagisk fisk er spesielt viktig i beredskapsperspektiv; dette fordi det i motsetning til oppdrettslaks (og mesteparten av kjøttproduksjonen) kan hentes frem av tilførsel av kraftfôr. Slik sett er dette en kilde minst like relevant for beredskap som korn og fôr; kanskje mer fordi det stilles mindre krav til bearbeiding før utnyttelse.

I et beredskapsperspektiv er det uansett viktig med bearbeidingskapasitet samt resepter for et relevant sortiment av produkter fra disse råvarekildene. Det er også viktig med kompetanse rundt, kanskje også produktutvikling knyttet til mer offensiv bruk av fiskemel som råvarekilde til kraftfôr.

Jeg husker godt at et av mine fadderbarn flyttet til Norge som 8 åring; etter å ha bodd i utlandet i hele sitt liv. «Mamma; hvorfor smaker det fisk av norsk kylling?» var den observante unge mannen sitt spørsmål. Jeg husker også at vi i Stabburet måtte trekke en viktig lansering av hvitt kjøtt fordi varene harsknet. Noen hadde brukt fiskemel i kraftfôret.

Vi har med andre ord tradisjoner for bruk av fiskemel i kraftfôret til våre husdyr. Det har den ulempe at kjøttet harskner fortere; og kanskje får litt annen smak. Men dette er en beredskapsløsning. Den blir ikke alltid ideell.

‍

2. Strukturelle endringer i norsk landbruk

Det er nødvendig med mer kunnskap knyttet til om strukturelle endringer i norsk landbruk kan styrke vår matvareberedskap. Det kan faktisk være at større enheter og høyere konsesjonsgrenser øker så vel vår matvareproduksjon som areal utnyttet til matvareproduksjon.

Småskalafobien i norsk landbruk gjør at dette umulig kan være grundig nok utredet. Dette er et ganske omfattende arbeid; for her kreves en uhildet gjennomgang av økonomisk og naturgitt mulighetsrom for skalering i alle typer av produksjon av volummessig betydning for Matberedskapen.

‍

3. Betydningen av en fungerende industri og logistikk

Jeg noterte meg at Virke har bedt om et møte med Støre for å avklare handelsleddets rolle i dette. Vi husker jo hvordan butikkene og deres ansatte ble frontlinje under Corona.

Myndighetene slår om seg med ganske omtrentlige beskrivelser av hvordan Corona og krig i Ukraina skaper usikkerhet. Spesielt situasjonen under Corona gir grunnlag for ganske spesifikke analyser og læring. Mitt inntrykk; med basis i samtaler med logistikk-aktører i næringen var at de opplevde krisetiltakene som ble satt inn som gode. Og at varer stort sett kom frem «uten vesentlige forstyrrelser». I hvert fall i store deler av Europa.

Det er viktig med gode analyser av verdikjedene helt fra primær foredling og frem til handel/forbruker. Ikke bare varehandelen, men også industrien er bekymret for at slike planer både er uklare og mangelfylte. Dette har med kapasiteter å gjøre. Beliggenheter. At vi trenger flere lokasjoner for all kritisk produksjon. Samt at vi har tilstrekkelig kapasitet og systemer for å koble over fra fleksibel nisjeproduksjon til et effektivt volum. I en krise ar det antagelig tilstrekkelig med tre varianter av det vi i dag bruker 15 av.

‍

4. Geografi – potensial i samarbeid med Sverige

Vårt langstrakte land innebærer at det mange steder vil være lettere tilgjengelig vareflyt fra for eksempel Sverige enn langs vårt eget land. Vi må forstå og analysere utfordringene; selvfølgelig spesielt i våre nordlige regioner. Dette i forkant av akutt-tiltak som mangler bakenfor liggende plan og konsekvensanalyse.

Samtidig MÅ vi bygge et beredskap tett med Sverige og svenske planer. Vi er geografisk såpass integrert at vi har en naturlig vareflyt. Utveksling av varer vil utvilsomt styrke begge lands beredskap. Vi har også ulikheter i våre strukturer og komparative fordeler innen matproduksjon som tilsier at her er et spennende potensial.

Vi har også såpass ensartede politiske prosesser at vi i en beredskapssituasjon med stor sannsynlighet vil være i høy grad av «samme båt». Det er såpass lenge siden 1905 at vi må kunne ha mot til å stole på svensk/norske prosesser også mht beredskap. For å være helt tydelig – jeg er svært engstelig for at Senterpartiets nasjonalistiske tilnærming til all matvareproduksjon begrenser vårt internasjonale handlingsrom med hensyn til beredskap.