Matberedskap og småskala landbruk

Senterpartiet er knallgode på en ting. Det er å finne et emosjonelt diskusjonspunkt, og ganske uten hensyn til faktum kjøre det frem for å styrke sin «raison d etre» som stort sett kan beskrives som å bevare norsk landbruk akkurat slik det er – koste hva det koste vil.

Med Senterpartiet ved roret er offentlig støtte til norsk landbruk grovt sett fordoblet de siste 5 årene. Dessverre er vi som samfunn så rike at ingen med tilstrekkelig intellektuell kraft orker eller klarer å stille spørsmål om dette er rett bruk av penger.

Senterpartiet har også fått lov til – nok en gang uten at noen spør høyt nok om hvorfor – til å omdefinere målbildet for selvbergingsgraden i norsk landbruk fra å være 50% av matvareproduksjonen til også å inkludere innsatsfaktorene (vi importerer en del råvarer for å produsere mat i Norge), noe som automatisk hever målterskelen med mellom 6 og 8 %.

De har dessuten tatt eierskap til definisjonen av selvberging slik at den tar utgangspunkt i hva vi spiser i dag, og ikke hva vi som forbrukere kan spise for å få tilstrekkelig med næring i en krisesituasjon. Slik fjerner de det alt vesentlige av vår enorme produksjon og eksport av sjømat fra regnestykket; at all fisken er proteinkilder som vi har fysisk tilgjengelig i en nødsituasjon spiller ingen rolle når den ikke kan brukes i Senterpartiets historiefortelling. Inkluderer vi sjømat er selvbergingsgraden rundt 80%.

Dårlig faktagrunnlag fører til at vi som samfunn gjør disposisjoner som svekker våre forutsetninger for god matberedskap. Sannheten er den at det aller viktigste vi som samfunn kan gjøre for matberedskap er å lære yngre generasjoner til å spise en gammel norsk tradisjonsrett. Den heter sild. I en krise vil vi fortsatt ha enorme mengder av næringsrik sild rett utenfor stuedøra. Men det finnes ikke middag uten kjøtt, som vi jo alle vet.

Senterpartiet jager også – uten at der fremkommer særlig med motforestillinger – sannheten om at det er nødvendig å videreutvikle den romantiske norske småskala matproduksjon for å sikre selvbergingen. Det lyder jo logisk, det er jo fint at maten befinner seg nær der vi bor. Problemet er at mesteparten av slik småskala produksjon er veldig ensartet. Og at vi for å få det som vi trenger av næringsstoffer må ha tilgang på et minimum av variasjon i kostholdet

Beklager; enhver objektiv risikoanalyse tilsier at hvis vi ønsker størst mulig sikkerhet for at mate er tilgjengelig i en krisesituasjon, så er gode og mangeartede nasjonale logistikk- og lagerløsninger vesentlig viktigere enn småskala produksjon og selvbergingsgrad. Og selv om ikke Senterpartiet liker det, så bør vi i betydelig grad styrke vår beredskap med gode systemer for internasjonal handel, spesielt med våre naboland, hvor vi supplerer hverandre med tilgang på protein. Både Sverige og Finland har i en krisesituasjon stor glede av tilgang på norsk sjømat, mens vi vil ha nytte av forsyninger derfra. Spesielt er dette avgjørende i Nord Norge, hvor logistikkforutsetningene er vesentlig bedre øst-vest enn nord-syd.

Det er gått over 100 år siden den største trussel for fred i Norge var et angrep fra Sverige. Det er rett og slett dønn ulogisk at landegrenser innenfor Norden skal representere noen form for avgrensing av selvbergingsdefinisjonen. Beredskap er litt for alvorlig til at Senterpartiets særinteresser skal få styre våre prioriteringer.

‍