Mitt mekka for mat

På mine turer til Frankrike er det ikke bare restaurantopplevelsene som gleder. Men også den brede tilgang på råvarer i alle prisklasser. Grunnen for at jeg helst bruker Airbnb her nede er ikke bare pris, men også at jeg da kan handle råvarer til min frokost og middag med basis i et vesensforskjellig sortiment og høyere råvarekvalitet enn hjemme.

I den ene ytterlighet finner du Lidl. Store volum og stram tysk effektivitet har gjort Lidl og Aldi til lavprisvinnerne i hele Europa. Og tre minutter fra Lidl finner jeg Grand Frais. Et fantastisk supermarkedskonsept med KUN ferske varer. Grøntdisker som bugner. Slakteravdeling og bakeri. Et utvalg av fersk fisk som du knapt finner på noen spesialbutikk i Norge.

Og så er det mange konsepter imellom. For en bransjemann er også volumvinneren av

franske supermarkeder, Leclerc, verd et besøk

Og så vet jeg at forutsetningene for å kopiere dette i Norge har begrensinger. Vi er 10% av Frankrikes befolkning. Og vi har avstander til råvarer og logistikkutfordringer som som skaper merkostnader. Så er det nok også slik at den norske konsument er mindre kresen enn den franske, med høyere toleranse overfor det som i beste fall er middels kvalitet.

Samtidig er det noe i den norske kjedestrukturen som skaper en samling i midten, hvor vi verken får førsteklasses supermarkeder, eller kjeder som kun dyrker lave priser. Ut fra forbrukerperspektivet er det rett og slett alt for liten forskjell mellom Kiwi og Meny.

Dagligvarestrukturen i Norge gjennomgår en revolusjon på 70- og 80 tallet. Odd Reitan og Stein Erik Hagen har begge vokst opp under kassa i pappas dagligvarebutikk. (Petter Stordalen og Per Erik Burud gikk den samme skolen – åpenbart ikke noe dårlig lærested). De må ha reist til Tyskland. Sett Aldi som alt da bygget seg opp. Og skjønt og utnyttet de egentlig banale mekanismer som har skapt dagligvarebaronier i store deler av Europa.

For det første. Du betaler dine leverandører på 30 dager. Har 15 dagers omløpshastighet på ditt varelager. Og forbruker betaler kontant. Så i praksis trengs ikke kapital for å bli stor. Men masse mot og gjennomføringsevne.

Så er det også slik at det er omfattende stordriftsfordeler. Både i logistikk og produksjon i store serier. Så når strukturene sementeres skapet volumene meget høye inntredebarrierer for nye aktører.

Derfor blir det også svært krevende for nye aktører å utfordre på hullene i det norske dagligvaremarkedet. For aktøren som virkelig vil gjøre det billig og enkelt. Eller den som vil kopiere Grand Frais. Jeg har mer tro på at denne type utvikling kan skje innenfor kjedestrukturene. Men samtidig må forbrukerne da verdsette nye initiativ gjennom å ta dem aktivt i bruk

Det er også slik at netthandelen, grensehandel, samt aktører som Europris og Normal har viktige roller i å presse frem endringer i hvordan aktørene spiller sine kort i norsk dagligvarebransje.