Når fakta ikke teller

Donald Trump sin omgang med alternative fakta er en kjent greie. Når jeg skriver mine kommentarer om norsk næringspolitikk og matberedskap slår det meg at fakta ikke er så viktig her til lands heller.

I den grad politikerne i det hele tatt bryr seg om faktum før de tar et standpunkt, så tilpasses det egnet retorikk og partiets målgrupper. Når jeg ser hvordan politikerne, tidvis helt bevisst, neglisjerer faktum i kritiske beslutningsprosesser innenfor de områdene som jeg har kunnskap om. Hvor faktum faktisk er ganske lett tilgjengelig og enkelt å forstå. Så fryser jeg på ryggen av politikere som har tatt på seg ansvar for operasjonell drift av sykehus og samferdsel.

Matpriser var jo et ganske varmt tema i valgkampen. Et forslag som jevnlig kom på bordet var å bryte opp kjedstrukturene. En annen ide var tiltak for å øke bredden av leverandører. Sympatiske forslag, spesielt er jeg som forbruker tilhenger av økt mangfold.

Problemet er at om du bruker et minimum av tid på sette deg inn i dagligvarebransjens økonomiske fundament så ser du at her er omfattende stordriftsfordeler. Både i produksjon og logistikk. Når man gjennomfører regulering som reduserer disse, så øker kostnadene i verdikjeden, og da går prisene til forbruker nødvendigvis opp.

Man kan ha ulike meninger om at enkeltpersoner og familier blir så mektige som eierne av dagligvarekjedene. Og de blir enkle offer for politisk retorikk. Men når en person som sitter på toppen av maktpyramiden i Norge og har ansvar for landbrukspolitikken, stadig økende tollsatser for import av matvarer og en ekstremt svakt utformet politikk for utnyttelse av våre matressurser gir hovedskylden for høye matvarepriser til handelsleddene. Så snakker han enten av komplett uvitenhet eller mot bedre vitende.

Hvis en politiker gidder å gå inn på en søkemotor å spørre etter driftsmarginer for dagligvarekjeder i Europa så vil man finne et faktum som ikke passer med retorikken. Nemlig at norske dagligvarekjeder har marginer ganske på linje med det som vi finner ellers i Europa. Dette søket tar et sted mellom et og to minutter å gjennomføre.

En av de friskeste forslag i haugen av tiltak for å redusere matpriser kommer fra hr. Mandami; nyvalgt ordfører i New York. Han gjorde matvareprisene til en kamparena, og vil ha offentlig eide matbutikker. Som selvfølgelig er god retorikk. Men. Om han ikke stjeler varene fra et eller annet sted vil kostnader både i innkjøp og logistikk være høyere enn for vel drevne amerikanske dagligvare kjeder. Så lavere priser vil kreve mye subsidiering. Da finnes det garantert både rimeligere og mer effektive måter å omfordele på.

Konsekvensene av manglende faktagrunnlag i styringen av matpolitikken innebærer at politikerne bruker feilaktige virkemidler. Som gir økte priser for deg og meg, og ikke lavere. Neste ukes blogg vil dreie seg om hva politikerne kan gjøre. Som vil gi effekter.

De mulige konsekvenser er imidlertid mye lavere hva gjelder matpriser enn når retorikk og ideologi overstyrer faktum i arbeidet med matberedskap.

Basert på dagens forbruksmønster måles en selvbergingsgrad på om lag 40%. Noen har visst nok funnet ut at vi greier oss med 50%. Og løsningen synes å være mer av vårt høyt oppskrytte, men i en beredskapssituasjon ganske så sårbare småskala landbruk.

Jeg har i tidligere blogger påpekt risikofaktorene knyttet til ensidig utvikling av småskala landbruk. De er omfattende, knyttet opp mot stikkord som investeringsbehov, kompetansebehov og arbeidsmiljø, og innebærer tunge investeringer i en utvikling som umulig kan være langsiktig bærekraftig. Og ren hasard i forhold til et mål om økt matberedskap.

Et av landbrukets forskningsinstitusjoner har laget en rapport hvor de påpeker behovet for økt kornproduksjon for å sikre våre beredskap. Jeg er alltid skeptisk når disse miljøene bruker politiske virkemidler for å øke norsk produksjon av korn. Stamgenene til Bondelaget og Senterpartiet kommer fra de store kornbøndene på Østlandet og i Trøndelag. De kan sitt politiske spill, behersker retorikken, og har aldri nølt med å tilpasse et faktum når det er nødvendig for fortellingen.

Faktum er at det landes enorme volum av pelagisk fisk i Norge hver dag. Hovedsakelig sild og makrell. Som eksporteres mer eller mindre ubearbeidet. All logikk tilsier at det viktigste tiltak vi kan gjøre for økt beredskap i Norge er å sikre at vi har det som på fagspråket kalles pelagisk konsumindustri som sikrer at denne råvaren kan bearbeides til matvarer som norske forbrukere vil spise.

Vi har også store landinger av hvit fisk (torsk, hyse etc) som i en krisesituasjon kan utnyttes skarpt og bevisst for matberedskapsformål.

Basert på min kunnskap om risikoforhold og stabilitet i produksjon og prosess av mat er det dessuten åpenbart at driftssikkerheten i større produksjonsmiljøer også i landbruket tilser tilrettelegging for mer stordrift og mer liberale konsesjonsgrenser for å sikre tilgangen på mat for beredskapsformål.

VI må dessuten være klar over at matvarer ikke bare skal høstes, de må også foredles og distribueres for å komme til nytte som mat. Slik sett er sikkerhet og alternative løsninger mht produksjon og logistikk også kritiske faktorer i vår matberedskap som drukner i drømmen om småskala.

Avslutningsvis minner jeg om den tidligere ungarske sosialdemokratiske politikeren Ferenc Gyurcsany. Statsminister 2004-09. Husket for sitt hjertesukk; «Vi lyver til morgen, middag og kvelds».

Etter ham kom Viktor Orban...... Det er på tide at vi stiler vesentlig strengere krav til våre politikere om at de bryr seg om sakens opplagte fakta når de utformer sin politikk.