NORSK LANDBRUK - ET BYRÅKRATISK MONSTER

Alle som følger med i landbruksdebatten er kjent med at vi hele tiden har en reduksjon i antallet gårdsbruk, og antallet sysselsatte i næringen.

Heldigvis er det slik at denne negative utviklingen i sysselsetting kompenseres. For antallet ansatte i norsk landbruksbyråkrati går motsatt vei. Oppover. Dessverre kan jeg ikke dokumentere dette i årsverk. Når jeg spør en av disse flotte søkemotorene om å telle årsverk i norsk landbruksadministrasjon går den i spinn. Og de som burde talt, byråkrater og politikere som har ansvar for effektiv samfunnsstyring, de ønsker absolutt ikke å telle. Da ville nemlig alle se....

Et sted på toppen av den landbruksadministrative pyramide troner Matdepartementet. Så har vi et landbruksdirektorat. Et mattilsyn. Fylkeskommuner og statsforvaltere. Kommuner. Innovasjon Norge. Næringshager og såkalte næringsutviklere med alle slags snåle navn. Matmerk. Og sikkert mye som jeg ikke helt har oversikten over. Alle skal ha sitt å si. Mange har en slump med penger som de nyyyter å dele ut, slik at de kan få vise frem sin MAKT.

Når Bondelaget og Småbrukarlaget leverte sitt såkalte innspill til årets Landbruksoppgjør var det på over 150 sider. Jeg prøver å lese det. Det var en femtiøring til fordeling her, og en tiøring dit. Noen som var litt overkompensert, og selvfølgelig mange som var underkompensert. Selvfølgelig også mange som var noe så alvorlig som urettferdig behandlet.

Stadig dukker ordet selvberging opp, samt det ekstremt upresise krav om at bonden skal tjene like mye som andre inntektsgrupper. Dette siste kravet fremmes fullstendig uten å definere om man snakker om våre ca 6000 heltidsbønder, eller våre nesten 30 000 deltidsbønder. Innspillet til landbruksoppgjøret viser egentlig bare én ting. Og det er at detaljstyringsnivået i norsk landbruk er på et helt latterlig og tullete nivå. Når man skal ned på 50-øringer (og det skal man både her og der) så krever det administrasjon både til å fordele og kontrollere. Ofte blir det plass til en advokat og hans regninger også. Men det som er fint med alle detaljene er jo akkurat at det etablerer behov for administrativ sysselsetting og enda flere kontorer.

Noen ganger har jeg i min jobb behov for å forstå både regler og ansvar. Hva jeg fort oppdager er at byråkratiet i liten grad selv vet hva de har ansvar for. Og de klarer absolutt ikke forklare ansvarsfordelingen mellom kommuner, fylker, statsforvalter og departement. Skal man ha svar blir man løpende mellom byråkratiet. Og forbausende ofte er svarene ulike; preget av hva den enkelte som du snakker med selv mener at er mest rettferdig.
Ofte tenker jeg på produsentene. De som lever av og i dette systemet. Og som veldig ofte må bruke mer tid på å fylle ut søknader, skjemaer og rapporter samt påse at de følger detaljerte regelverk enn å gjøre det som de burde. Nemlig å drive gård.

Landbruket i Norge er et av flere områder hvor detaljerte regler og byråkrati er i ferd med å kvele skaperevnen. Og hvor ressurser som trengs i drift og innovasjon havner opp i administrasjon og kontroll. Det er et område hvor vi som samfunn bør gå i dybden for å forenkle og avbyråkratisere, kanskje skape en mal som kan brukes flere steder. For detaljstyring og overbyråkratisering er i ferd med å bli et av våre største samfunnsproblem.

I mitt bakhode har jeg to bilder. Det ene er noe jeg hørte den gang jeg begynte å jobbe i matvareindustrien i 1988. Og at det var at Landbruksoppgjøret var så komplekst at kun Landbruksdepartementets Departementsråd Grue og vår Herre hadde oversikten. De har begge for lengst abdisert.

Det andre er sketsjen fra 1969. Uforglemmelige Harald Heide Steen og Norsk Supperåd. I Supperådet var det 350 ansatte. Norsk Supperåd fremstår i dag som et grovt understatement av omstillingspotensialet i norsk landbruksadministrasjon. Linken under er til det uimotståelige intervjuet med hr Balle Klorin. https://www.youtube.com/watch?v=hMlJz7mGabk