De langsiktige omstillingsbehovene i norsk landbruk er omfattende. Samfunnets tiltagende krav til matsikkerhet og andre typer av regler gjør det vanskelig å opprettholde forskriftsmessig produksjon når enhetene blir for små. Kravene til kunnskap og kompetanse skaper også et press mot større enheter.
Og så er det i hvert fall to dimensjoner av økonomisk press. Det ene er at stordriftsfordelene i verdikjeden for mat er omfattende. Prisgapet mellom småskala produksjon og industrielt fremstilte matvarer er dømt til å øke. Effekten vil aksentueres etter hvert som de større og industrielle aktørene i matvarebransjen lykkes i å ta ut de betydelige gevinster som ligger i bruk av KI i denne type verdikjeder – foreløpig skraper de bare på overflaten.
All økonomisk historie forteller oss også at den rikdom som det norske samfunn nyter godt av i dag vil forvitre. I et langsiktig perspektiv er det mildt sagt høyrisiko, spesielt for de direkte involverte, å ta sjansen på at vi som samfunn vil ha råd til en årlig subsidiering av en landbruksnæring som i dag i et samfunnsregnskap garantert koster mellom 50 og 60 milliarder i året.
Det som foregår i norsk landbruk og distriktsnæringer har viktige samfunnsperspektiv. Noe dreier seg om beredskap. Annet om ivaretagelse av kulturlandskap og bosetting. Og selvfølgelig om samfunnsøkonomi – og ivaretagelse av ressurser og livsgrunnlag for mange mennesker.
Som deltager i samfunnsdebatten rundt landbruket og våre primærnæringer har jeg ofte hatt lyst til å gi opp. Rett og slett fordi helt sentrale debatter i knyttet til utviklingen av vårt samfunn kveles i kortsiktig populisme og billig retorikk. Vi hører «ingen middag uten kjøtt». «Landbruk over hele landet». Og vi har fått måleparametre og økonomiske bevilgninger knyttet til selvberging som mangler ethvert faktagrunnlag, og som sannsynligvis er farlige fordi de svekker vår totalberedskap.
La meg før jeg gjør som de fleste andre i norsk samfunnsdebatt, nemlig går på mannen i stedet for ballen (rolig – vi skal komme dit, ellers er det ingen som kommer til å huske hva jeg har skrevet), sette opp en liten liste over ting som vi bør diskutere mye mer knyttet til landbruket; og som har stor samfunnsøkonomisk verdi:
- Vi har et alt for svakt utviklet forhold til hva norsk landbruk faktisk er GODE TIL. Det er ganske mye, og det å utnytte komparative fortrinn kan av og til være ganske smart. Da jeg begynte å jobbe i bransjen, som økonomidirektør i Stabburet, var det noen som fortalte meg om «den strategiske ert». Dette var et uttrykk som jeg plukket opp fra Skåne og Danmark. De hadde jordsmonn og temperaturer spesielt godt egnet for ertedyrking, og formidlet det med bred penn. Jeg ble nysgjerrig på hva vi kunne være gode til, forsøkte å etablere forskning rundt tematikken. Av en eller annen grunn var ikke forskingsmiljøene interessert i en slik banal tematikk, og fortsatt mangler vi, jeg gjentar MANGLER VI, god og samlet forståelse, og dermed også grunnleggende forutsetninger, for å utnytte våre komparative fortrinn i norsk landbruk. Så vet vi jo litt om dette. Lys og temperatur som gir langsom modning setter særegen smak på frukt og grønt. På grunn av mye regn og stabil temperatur gjennom året er gresset på Vestlandet av høy kvalitet, til glede for beitedyra. Slik kunnskap gir grunnlag for selektering, segmentering og merkebygging. Det er vi sørgelig dårlige på. Og mange produsenter mangler enten tålmodighet eller kompetanse til å utnytte våre komparative fortrinn i sin høstingsstrategi. Det er ikke tilfeldig at jordbæra i min barndom smakte bedre enn de gjør i dag. Den gang ble de høstet når de var modne, og ikke når en utålmodig verdikjede ville selge norske bær i mai til 100 kr/kg. Norske bær i mai er naturstridig, de er ikke modne.
- Vi har en vesentlig for lite faktabasert debatt om strukturene i norsk landbruk. Enkelte produksjoner er mer egnet for stordrift enn andre. Både som følge av teknologi og tilgjengelige volum. Dette kan relativt enkelt kartlegges; region for region, og for ulike typer av produkter. Smådrift og enkeltstående gårdsbruk med under et årsverk har vesentlige elementer av sårbarhet i seg, som ingen diskuterer. Her følger en liten liste: God gårdsdrift er stadig mer kompetansebasert. Det er krevende å holde seg oppdatert på beste praksis i drift for flere ulike produksjoner. Det utvikles mer effektivt utstyr. Dette vil både være knyttet til produktivitet, dyrehelse og matsikkerhet. Mindre enheter sliter både med å kunne investere i slikt, samt å bygge kompetansen for bruk av utstyret. Arbeidsmiljøet i små enheter er mer utsatt, vi har jevnlig saker om dårlig dyrehold knyttet til produsenter med ulike former for personlige utfordringer. Her har større enheter åpenbart lavere risiko. Det er heller ingen tvil om at en mer variert landbruksstruktur vil være en fordel inn mot beredskap.
- Mens antallet bønder synker, så er det økende sysselsetting i andre deler av landbruksnæringen. Den heter forvaltning og administrasjon. Vi har selvfølgelig et departement og et direktorat. Både fylkesmannen og statsforvalteren har landbruksavdelinger. Kommunale næringssjefer. Mattilsyn. Matmerk. Innovasjon Norge. Man skal ikke bruke mye tid på dette før man ser at ansvar og oppgaver snubler i hverandre. Jeg har bedt min søkemotor om å skaffe en oversikt over utviklingen i antallet sysselsatte i norsk landbruksadministrasjon, samt en beskrivelse av styringsformene. Den har gått i dvale. Landbruksavtalen, som forhandles og vedtas hvert år, er rett og slett skremmende lesning. Den er på 150 sider, som i en salig blanding behandler luftige visjoner og fordeling av 50-øringer. Det er rett og slett et akutt behov for å gå opp dette på nytt, sette styringssystemer som gir mindre dobbelt arbeid og en vesentlig reduksjon i detaljeringsgraden.
- I løpet av de siste 50 år har det skjedd et mirakel i norsk distriktsøkonomi. Der ute, blant øyer og skjær, har det som er blitt Norges nest største eksportnæring vokst frem. Den heter havbruk. Havbruksnæringen utnytter definitivt komparative fortrinn i norsk natur. Den leverer økonomi og arbeidsplasser i distriktsnæringene. Omfattende ringvirkninger for lokalsamfunn. Samtidig opplever vi at prioriteringer i norsk landbruk hindrer en naturlig utvikling i oppdrettsnæringen. Dette fordi vi nektes markedsadgang for bearbeidet fisk så lenge vi ikke slipper opp på grensevernet for landbruksvarer. Det er faktisk slik at hensynet til et subsidietrengende landbruk overstyrer utviklingen av en næring med kraftfulle komparative fortrinn. Og uten at vi får en saklig debatt rundt tematikken. Debatten rundt havbruksnæringen kan trekkes en god del lenger. VI opplever en næring hvor myndighetene, tross gode virkemidler og tydelige analyser, ikke har tatt nødvendige regulatoriske grep knyttet til lus, rømming og miljø. Vi ser en næring med begrensede stordriftsfordeler i drift, hvor det faktisk er myndighetene som gjennom regulatoriske tiltak bygger stordrift og hindrer småskala utvikling i distriktene. Noen ganger har jeg tenkt at samfunnsstyringen av denne næringen er så svak at det må ligge noen bak som ikke ønsker at den skal utvikles, men det blir jo litt konspirativt.
Jeg kunne gjort denne listen både lenger og annerledes. Poenget mitt er at her er helt sentrale samfunnsdebatter. Og om vi begynner å røre i dem, så kveles de av populistisk retorikk. Hvor mange av disse debattene har ikke Vedum, for å gå fra ballen til mannen, kvelt med en kombinasjon av et sarkastisk smil og vel utviklede herskerteknikker. Vi kommer ikke en gang i gang med en debatt før den avspises av en eller annen sannhet som ikke skal røres. Og konflikten mellom sjømat og landbruk nekter mange politikere rett og slett å akseptere, fordi tollsatsene forhandles under ulike kapitler i EØS-avtalen. At vår motpart, EU, er klinkende klar på sammenhengen mellom import av landbruksvarer og eksport av sjømat interesserer dem ikke.
I praksis har Senterpartiet hatt hånda på rattet i Landbruksdebatten helt siden Støreregjeringen ble etablert i 2021. Det vil forbli et mysterium for meg hvorfor deres eneste bidrag er å bevare det bestående, i stedet for å bruke makten til å styre utviklingen til det langsiktig beste for de norske distriktsnæringene som de er så opptatt av.
Sylvi Listhaug entret norsk rikspolitikk i 2013. De fleste har glemt i hvilken rolle, og hun har heller ikke gitt oss noen grunn til å huske det. I perioden september 2013 til desember 2015 var hun landbruksminister. Det var en del feite overskrifter, jeg skal ikke betvile hennes ønske om å skape endring. Men hun var ikke i stand til å sette NOEN av de fundamentale spørsmålene på agendaen; til å bruke sitt intellekt til å endre samfunnsstyringen ved trekke opp den litt kompliserte agendaen.
Også i den andre store samfunnsdiskusjonen innen mine fagfelt, knyttet til Matpriser og Kjedemakt, opplever jeg at kortsiktig retorikk og populisme gruser kvalitativ debatt. Det er lett å få en overskrift i VG når man vi ha billigere biff. Enkelt å hakke løs på matbaronene. Arbeidet for billigere matpriser er dessverre mer komplekst. Det dreier seg om et lite hav av tiltak som må gjennomføres i hvert ledd i verdikjeden. Men ingen viser vilje til å diskutere det, kanskje fordi det krever dypere resonnementer enn forsiden i VG tillater.
