Rød Marg

Rød Marg er en plantesykdom som angriper røttene på jordbærplanter. Plantene blir svekket og kan visne. Dyktige og økonomisk sårbare jordbærprodusenter rammes uten at de selv har ansvar for hva som har skjedd. Refleksjonene under er skrevet i med respekt for hvordan enkeltprodusenter rammes av dette.

Men mitt spørsmål er likevel om arbeidsformene som fremkommer i forbindelse med at det er oppdaget rød marg i norske jordbær (de kan fortsatt spises) er vel så alvorlige som den røde marg. De gir i hvert fall grunnlag for læring og ettertanke:

1. Det er dessverre karakteristisk for mye av kvaliteten i norsk landbrusdebatt at når man kan gå etter mannen isteden for ballen, så gjør man det. Slik kan mangelfullt kunnskapsnivå og analyse skjules. Geir Pollestad, som var landbruksminister mens den smittebærende importen har funnet sted, har funnet NOEN ANDRE som det er mulig å skylde på. Når han fant ut at denne ANDRE kunne være Sylvi Listhaug fikk han vel kraftigere stand enn en fuglehund midt i et rypereir.
2. Norsk landbruk er ekstremt overadministrert og detaljstyrt. Her har over 10 ulike institusjoner og organisasjoner vært involvert. Nationens gjennomgang av historikken rundt dette viser at de har kjent problemstillingen i 10-15 år, åpenbart uten verken å finne hode eller hale. Så ansvaret er fullstendig pulverisert. Og det blir sikkert mulig å hyre inn advokater som regnet konservativt kan bonge en 15-20 millioner kroner på å flytte litt om på ansvar og skyld.
3. Men, ta det med ro. For det er et endgame, også på dette. Produsentene får heldigvis økonomisk erstatning (og det er isolert sett bra!). Men det er du og meg, og ikke de som har ansvaret her, som får betale moroa. Det skjer gjennom statens økte behov for skatteinntekter eller økte matpriser. Antagelig begge deler.

Så er det en god side ved dette. Og det er at jeg ENDELIG har fått en historie på bordet som gjør at jeg kan skrive om det beste som jeg vet om, nemlig norske jordbær.

Unnskyld, jeg mener, det beste som jeg visste om. For norske jordbær, slik jeg husker dem fra min barndom, de finnes ikke mer. De som hadde smaken som fylte hele munnen. Konsistensen som var stabilt og gjenkjennelig, passe hard. Og rødfargen som skrek til meg. Kom og spis.

Jeg har sluttet å kjøpe jordbær. Men en sjelden gang blir jeg fortsatt lurt. Av fargen. Bare for å komme hjem. Sette meg i aftensolen på terrassen. Og konstatere at bæra enten er for bløte. Eller smaker mest av vann. De blir fort til matsvinn.

Norske jordbær skapes av langsom modning. God tilgang på lys. Alt i barndommen ble jeg bevisst på at jordbær som kom i butikken 15 juni; de smakte lite. Jeg husker at jeg sa til moren min den våren da det var gråvær hele tiden; at nå blir i hvert fall jordbærene gode.

Jeg har i hvert fall identifisert tre årsaker til at jeg ikke lenger kjøper norske jordbær.

Den ene kalles grådighet. I valget mellom kvalitet og volum har man – noe som er ganske så vanlig i norsk landbruk – valgt volumet. Og for å få økt volum har man strekt alle strikker. Utvidet sesongen, og dermed både redusert kvaliteten på bærene og gjort sluttproduktet vesentlig mindre stabilt. Importert syke planter. Vår natur er faktisk ikke laget slik at det er naturlig å spise norske jordbær på 17. Mai.

En kombinasjon av likhetstanken i samvirkekulturen, et gammeldags forsyningsfokus og manglende evne til kommersiell fornyelse er antageligvis hovedårsaker til at norske bønder stort sett betales i volum, og i for liten grad for levert kvalitet. Dette er et stort og underkommunisert problem i norsk landbruk, som innebærer at produsentene i liten grad har fått være med på kvalitetsreisen som norske forbrukere har vært med på de siste 30 til 50 årene. Dette skjer i alle verdikjeder for norsk mat, og er en vesentlig årsak både til manglende konkurransekraft og et behov for subsidier til landbruket godt utover hva som er nødvendig.

For meg er det også uforståelig at ingen kreativ markedsmann maktet å gripe fatt i eventyret om norske jordbær. Slik det smakte da jeg var gutt. Og fikk jordbæra tydelig plassert som et eksklusivt sesong og- nisjeprodukt ved enden av delikatessebordet på verdens ypperste restauranter. Rett ved siden av fransk Champagne. Jeg ser ikke bort fra at vårt byråkrati har vært i veien her også.

‍