Saken er Biff

I atter et forsøk på å legge fortiden bak seg har Bjørnar Moxnes kastet seg over norsk Biff. Han har fått store oppslag på at forbrukerprisen på biff er gått opp vesentlig mer enn prisøkningen på storfekjøtt til bonden.

Og vi har fått nok et eksempel på hvordan populistisk retorikk kombinert med medienes tabloide kommunikasjonsform gjør at vi får enda en diskusjon om mat og matvarepriser som er befriende frikoblet fra sakens faktum.

Norske bønder selger ikke biff. De selger hele dyr til slakt. Indrefileten er vel sånn mellom 1 og 2% av slaktevekten på det hele dyret. Over 80% av slaktet er såpass lite mørt at det blir til produksjonskjøtt; som går i deiger, burgere, pølser og slikt.

Så om man skal sammenlikne priser ut fra bonde med butikkpriser, må man se på mer enn biff. Ellers blir sammenlikningen rent sludder. Dette er veldig elementært, og hadde han hatt interesse av en faktabasert debatt burde Moxnes funnet et annet tema, samtidig som media enten ikke burde gitt ham spalteplass eller vært i stand til å stille elementære kritiske spørsmål.

Det er snart 40 år siden jeg som økonomidirektør i Stabburet for første gang satte tenna mine i norsk kjøttbransje. De store aktørene har et fundamentalt lønnsomhetsproblem. De har knapt hatt inntjening til å gjennomføre nødvendige investeringer eller normal kapitalavkastning noe år i denne perioden. En hovedårsak er at kjøtt er trafikkbygger i dagligvarevarehandelen, og at alt for store deler av volumene selges i kampanjer til priser som ikke dekker kost.

Både innovasjonstakt og kapasitet til investeringer i høyere produktivitet og økt matsikkerhet svekkes av slik over tid sviktende inntjening. Slik er det ikke bare bransjens aktører, men også forbrukerne som betaler for den svake lønnsomheten.

Så finner bransjen et delprodukt, biffer, hvor de opplever økende betalingsvilje hos forbruker. Det er da ganske naturlig, og fornuftig, at man utnytter en slik betalingsvilje til å styrke kategoriens lønnsomhet.