Med populisten Vedum sitt særegne presisjonsnivå slo Senterpartiets leder bombastisk fast i et Debatten-program at det må være plass til både sjømat og landbruk i Norge.
Og satte opp et flir som tydet på at han hadde sagt noe banebrytende. Det relevante spørsmål er imidlertid hvordan sjømat og landbruk prioriteres i forhold til hverandre. Og seriøse politikere og samfunnsdebattanter må vennligst straks slutte å skyve under teppet at her er vesentlige interessekonflikter.
Etter at man har tatt ut fileten fra en oppdrettslaks er ca 40% av volumet igjen. For de fleste andre fiskeslag er restandelen høyere.
Kjøttindustrien har vært flinke til å utnytte slikt restråstoff. Du spise pølser, burger og leverpostei fordi det har vært viktig å utvikle anvendelsesområder for restvolumer etter at filetdelen av kjøttet er tatt ut.
Rett nok har vi farseprodukter av sjømat også. Men innovasjonsgraden har vært vesentlig lavere; og i Norge sender vi stort sett all vår sjømat uberarbeidet ut av landet. Akkurat her skal vi la ligge at all økonomisk historie viser at en nasjon som selger råvarer er vesentlig mer sårbare for konjunkturer enn de som selger industrielt bearbeidede varer; det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.
En viktig årsak for at vi ikke bearbeider fisk i Norge er moteordet toll. Av både geografiske og kulturelle årsaker er vårt eneste eksportmarked med volumer av betydning for sjømat innen EU. Tollene inn i EU for bearbeidet sjømat fra Norge er såpass høye at de hindrer konkurransekraftig eksport.
Så vel utenriksministeren som før nevnte herr Vedum søker å bortforklare den åpenbare sammenheng mellom toll på sjømat inn i EU, og våre famøse tollsatser for import av landbruksvarer fra EU til Norge. Beklageligvis for herr Vedum er det ikke han som definerer EU sin forhandlingsposisjon mht disse tollsatsene; og denne koblingen blir jevnlig bekreftet av representanter for EU.
Slik sett er det uetterrettelig og lite rakrygget at norske politikere ikke innrømmer denne koblingen, og er ærlige på at tollen på landbruksvarer begrenser markedsadgangen for sjømat.
Men utfordringen er bredere enn dette. God bruk av restproteinet i sjømat krever innovasjon, og det krever tilstrekkelige volumer for å investere i prosessutstyr. Når sjømaten selges ubearbeidet ut av Norge spres mye av produktene til små forhandlere. Som verken har ressurser eller volum til nødvendig utvikling.
Slik bidrar manglende norsk markedsadgang ikke bare til tapte arbeidsplasser og eksportinntekter i Norge. Det sørger også for en vesentlig svakere utnyttelse av sjømatproteinet; og garantert til et betydelig høyere matsvinn.
Strategy House AS
Copyright © Strategy House AS
Org nr: 984 90 9047