Slik får vi lavere matpriser

Til: Norske Forbrukere

Fra: Kokken Bernhard

Handlekraftige Jonas hadde møte med Matvarebransjen før sommeren. Prisene må ned. Svaret fra bransjen er en rekordhøy prisøkning på 4,4% fra juni til juli i år.

Gjennom store deler av mitt liv i bransjen har politikerne vært opptatt av matprisene. Utredninger. Juridiske betenkninger. Massivt med snakk. Men ingen resultater.

En av årsakene er at politikerne rett og slett ikke setter seg inn i hvordan bransjen fungerer. Sånn midt i setning to i det som de sier pleier jeg falle av. Det er åpenbart at det de serverer verken har hode eller hale. Kun en ordsalat ment for kortsiktig å please utålmodige velgere.

Det er faktisk mulig å redusere matvareprisene. Minst med så mye som 15-20 %. Og det uten å røre grensevernet. Men ingen diskuterer tiltakene som virker. Og ingen offentlig institusjon synes å ha kraft og intellekt til å trekke opp diskusjonen.

Med utgangspunkt i at vi har norske forbrukere som faktisk sliter med å få hverdagen til å gå i hop økonomisk er jeg et sted mellom fortvilet og forbannet over at ingen klarer gjøre noe som helst. Og at hovedårsaken er at de som styrer enten ikke setter seg godt nok inn i utfordringene eller mangler analytisk kompetanse til å sette ord på nødvendige tiltak.

Det er også ganske utrolig at Norges Statsminister gjennomfører møter med aktørene uten å være mer konkret og handlingsorientert. Spesielt fordi det er mye som kan gjøres.

Jeg har gleden av å servere dere en 6 retters meny for lavere matvarepriser. Satt sammen med basis i snart 40 års erfaring med det norske matvaremarkedet.

1. Redusere antallet dagligvarebutikker med 20 til 25% (i byene). Butikkleddet har ansvar for om lag 20% av kostnadene i verdikjeden, som for en stor del er faste per butikk. Tiltaket gir også redusert logistikk-kost og lavere matsvinn. Mulig effekt: 4-5% kutt i matvarepriser.
2. Lengre avtaleperioder imellom industri og varehandel. Årlige avtaler gir lavere investeringsevne i industrien. Vi har god historisk empiri på at spesielt leverandører til Rema på lange kontrakter skaper høy lønnsomhet samtidig som de konkurrerer på lave priser. Mulig effekt 3-4%.
3. Etablere god samhandling og effektive  utprøvingsarenaer for lanseringer. Dette vil redusere prisen per lansering, og dermed også kostandene i verdikjeden, både hos industri og i varehandel. Vi får reduksjon i antallet nye produkter som må trekkes tilbake, og færre såkalte hyllevarmere. Mer målrettet og kostnadseffektiv innovasjon på industrileddet. 2 til 3% kutt i matvareprisene. Og mer forbrukerfokus i innovasjon.
4. Still kjeder og industri til ansvar for mer offensiv bruk av Kunstig Intelligens. Matvarebransjen er et område med kompleks logistikk, og med haugevis av små transaksjoner. I særdeleshet i administrative mellomledd er det gode potensial for besparelser gjennom å la forbrukeranalyser fatte beslutninger i stedet for omfattende møtevirksomhet med massiv bruk av «synsebaserte» beslutninger. Kortsiktig effekt 1 til 2%. Langsiktig vesentlig høyere.
5. Etablere et samfunnsregnskap for norsk Landbruk. La oss få en åpen og fordomsfri diskusjon om hvordan landbruket kan omstilles slik at vi bedre utnytter våre naturgitte fortrinn og tar ut stordriftsfordeler der det er klokt. Her er massive muligheter både for å redusere enhetskostnader, styrke matberedskap og selvbergingsgrad, samt å ta bedre vare på distriktene. Begrenset effekt på kort sikt. 10% er et lavt mål om en tar mulighetsrommet for omstillinger godt i bruk.
6. Angrip matsvinnet per varegruppe gjennom verdikjeden. Det hjelper ikke noe som helst om KIWI reduserer matsvinnet med 4% om varen kastes etter å ha ligget for lenge i ditt kjøleskap. Eller råtner hos bonden. Rett fokus og analysemetodikk har en konservativ effekt på 3 til 5% på kostnadsnivået målt frem til handelsleddet.

Summen av dette blir veldig høy. Men den dokumenteres til dels i forskjellen mellom prisen som bonden oppnår for sin råvare og det som vi betaler som forbrukere i butikken.

I mitt arbeid med mat har jeg møtt mange gode kokker. Råd nummer 1 er alltid det samme. Bruk gode råvarer. Råvaren ligger i punktene over.

Så må vi finne frem til de som kan sette sammen råvarene rett. Og servere dem på en attraktiv måte. Det er her vi svikter som samfunn. Mulighetene finnes. Men ingen greier å sette fingeren i puddingen. Skape fortellingen som gir et momentum som etablerer tiltakene.

En viktig årsak er nok at her både i primærnæringene, industrien, varehandelen og hos politikere/myndigheter er vikarierende forhold som gjør at en ikke har interesse av å se helheten. Næringsaktørene har heller ikke et helhetlig ansvar.

Her kommer noen provokasjoner:

‍

1. Hvor er Høyre og Fremskittspartiet om de ikke har programfestet et årlig samfunnsregnskap for norsk Landbruk. Arbeiderpartiet kan ikke foreslå noe slikt; enhver kunnskapsbasert analyse av norsk landbruk slår jo beina under Senterpartiets kortsiktighet på området.
2. Vi har en haug med tilsyn og myndigheter som kan bygge gode analyseverktøy for å stille krav til kostnadsutviklingen knyttet til overetablering, avtaleformer, lanseringsmetodikk og matsvinn. Næringsdepartementet, Landbruksdepartementet, Konkurransetilsynet, Dagligvaretilsynet, Forbrukerrådet. Sikket flere. Sover dere?
3. For noen år siden lanserte mitt fordums lærested, Norges Handelshøyskole, et spennende analyseprogram for matvaremarkedet. Intellektuelt har dette dødd hen, og endt opp som en tomleplass for praktiske problemstillinger uten snev av den forandringskraft som bransjen trenger.
4. En del av momentene nevnt ovenfor er håndtert vesentlig bedre av internasjonale aktører. Riktige satsinger og arbeidsformer fra disse kan i vesentlig grad kutte kostnader i forhold til norske verdikjeder. Dette bør både være en inspirasjon og et skremmebilde for norske aktører til selv å gå mer effektiv inn i sine verdikjeder.

Så er det et kult paradoks i alt dette. Som i alle andre land har vi et massivt matsvinn i Norge. Det er for 2023 målt til over 450 000 tonn – over 80 kg/innbygger. Og nesten 50% av dette skjer hjemme hos forbruker.

Klarer du å bli flinkere til å gjøre som du lærte av mora di da du var barn? Nemlig å spise opp maten din. Så reduserer du din matvarekost. Men du skaper et problem for verdikjeden. Her er en omfattende og kostnadstung infrastruktur. Hvor lønnsomhet bestemmes av volumer og vekst i disse. Verdikjeden har ingen interesse av at du slutter å kaste mat. Derfor kjører ingen av kjedene den mest effektive kampanjen for matsvinn. Plakater på inngangsdøra til dagligvarebutikkene hvor det står «Gå hjem og spis opp maten din før du kommer hit og handler igjen».

‍