Spis Mer Fisk

En forskningsgruppe ved Nofima har funnet ut at forbruker spiser mer fisk om prisen settes ned. De har også funnet ut at fisken bør lukte mindre og at beina bør fjernes.

De informerer oss om at forbruker ønsker å spise mer fisk, men at manglende utprøving og tilgjengelighet innebærer at det blir forskjeller mellom ønsket forbrukeradferd og beslutninger i kjøpsøyeblikket.

Da vi i Orkla gjorde markedsundersøkelser før vi engasjerte oss i Sjømat på begynnelsen av 90-tallet fikk vi frem presis de samme konklusjonene. Samt at det var behov for økt bearbeidingsgrad, fordi mange konsumenter mangler kompetanse på hvordan de bearbeider fisk slik at den smaker godt.

Jeg skal gi forskerne i Nofima kred for at de trekker frem nyhetsverdien i å kommunisere gjennom influensere. Slike hadde vi ikke for 35 år siden.

Opp gjennom årene har jeg tidvis hatt kontakt med de såkalte Markedsforskningsmiljøene i Norge. Erfaringen er stort sett en av to. Enten lager de en rapport med selvfølgeligheter som her, eller de lager rapporter full av masse rare greier rundt en problemstilling som ingen andre enn de selv er interessert i.

Sammenlikner man med nesten alle andre matvarekategorier bærer sjømatnæringen preg av en ting. Og det er manglende fornyelse og reell forbrukerkompetanse i beslutningsleddene. Den eneste sortimentsutvikling av betydning som jeg kan se på 35 år er fremveksten av akvakulturprodukter/oppdrettslaks og rå fisk/sushisegmentet. Begge deler dreier seg meg om endret råvaretilgang og råvarehåndtering enn forbrukerdrevet innovasjon selv om det går om store volum.

All forskning viser en tydelig sammenheng mellom sortimentsutvikling i en kategori, og volumutvikling. Hovedårsaken til fallende sjømatkonsum kan fort være mangelfull innovasjon.

En årsak til mangel på innovasjon kan være at utviklingskraften i næringen ligger på fangstleddet. Sammenliknet med mye annen matvareindustri er usikkerheten her høy om hva man faktisk fanger/kan tilby av varer, og fokus har helt naturlig ligget på å hente ut best mulig pris for landinger, og ikke på bearbeiding. Sjømatnæringen er i stor grad en handelskultur; men annen næringsmiddel er mer industribasert.

Det hadde antagelig vært mye mer matnyttig om noen forsket på denne type helt åpenbare forskjeller i verdikjedekulturer enn at man bruker tid på å gulpe opp ting som vi visste for 35 år siden. Fordi jeg er i godt humør om dagen skal jeg også dele et par andre ideer for hva aktørene i norsk sjømatnæring burde være opptatt av å bygge kompetanse på:

1. Sammenliknet med kjøttnæringen er sjømatbransjen ekstremt lite dyktig til å utvikle restproduktene etter at fileten er skåret ut til bearbeidede matvareprodukter. Pølser, kakeprodukter og burgere kan stå som eksempler på hvordan kjøttindustrien over tid har skapt enorme volumer av sine restråvarer. Og lag ikke fiskepølser – slik utvikling må skje på sjømaten sine premisser som råvare, og ikke på kjøttet sine.
2. I Norge har vi en gullgruve som ingen forvalter med kreativitet. Det er enorme årlige landinger av sild som stort sett fryses inn og selges ubearbeidet som billig protein til utlandet. Sild har kraftfull smak, og den harskner ved gal bearbeiding. Begge deler er negativt for en forbrukeropplevelse. Men ser du på prisen og proteininnholdet får du frem grunnlaget for en produktkalkyle som vil få enhver merkevarebygger eller kompetent driftsøkonom til å gni seg i hendene. Jeg lover at et er mulig å lage høyverdige matvarer med priser som fungerer inn i volummarkedene med produkter med sild som råvare hvor smaken er tilpasset hva forbrukeren aksepterer, og risikoen for harskning er eliminert. En annen kul tinge med silda som ingen griper fatt i er den markedsstrategiske betydning av at produktet prises som en delikatesse i VestEuropeiske markeder hvor produktet har forbrukertradisjoner (Sverige, Danmark, Holland, Norge, Nord-Tyskland). Og som et billig protein der det er behov for slikt (Øst-Europa, Egypt, Nigeria).