‍

Debatten om norsk landbruk oppfattes som ugjennomtrengelig og lite egnet for konstruktiv dialog og utvikling. Vedtatte ”sannheter” hindrer en opplyst, bred og åpne debatt. Svært detaljerte og komplekse støttesystemer, som aktørene har bygget sin virksomhet rundt, gjør endringsprosesser krevende. Systemet er uoversiktlig og vanskelig å diskutere. Samtidig benyttes ofte stråmanns-argumenter – distriktspolitiske argumenter har en tendens til å bli landbruksargumenter.  Et resultat er at samfunnskostnaden ved landbruket i liten grad synliggjøres.

Systemet gjennomsyres også av mangler i governance – fortsatt sammenblandes roller som regulator og aktør – både på makro- og mikronivå.

Vanlig næringsdrift har utgangspunkt i en forståelse av egen konkurransekraft i forhold til konkurrentene. Dette legges ”i bunn” av strategier og driftsmessige prioriteringer. Norsk landbruk mangler slike analyser og grunnpilarer på overordnet nivå.

Tidlig på 90-tallet inngikk Norge to avtaleverk som prinsipielt endrer rammebetingelsene for landbruket. Gjennom GATT/WTO aksepterte vi overgang fra kvantitativt tollvern til beskyttelse gjennom – rett nok astronomiske – tollsatser. Prinsipielt ble det dermed lovlig å importere alle typer av matvarer til Norge. Omtrent samtidig kommer EØS avtalen inklusive artikkel 19 som legger til rette for gradvis økt samhandel av landbruksprodukter.

Begge avtaler har langsiktig ambisjon om økt samhandel; likevel har vi gjort altfor lite for å forberede norsk landbruk for økt konkurranse – i stedet har vi en nasjonal struktur som løser utfordringer ved å heve tollene, og stadig forverrer vår konkurransekraft.

Det internasjonale perspektiv inneholder også etiske dilemmaer; i flere perspektiv fremstår norsk landbrukspolitikk som navlebeskuende og egosentrisk. 

Dette temanotatet utfordrer de politiske arbeidsformer knyttet til norsk landbruk på et overordnet nivå. Det har ikke som intensjon å gi omfattende svar eller analyser, men å stille noen grunnleggende spørsmål ved dagens diskusjonsarenaer, samt forhåpentligvis provosere til nytenking.

Undertegnede har over 35 år bak seg med arbeid innen landbruksbasert næringsmiddelindustri. Jeg er overbevist om at norsk landbruk har langsiktig livskraft, men også om at det er behov for omfattende omstillinger. Samtidig har svært mange produsenter investert og bygget sitt livsverk med basis i dagens rammebetingelser. Dette gjør at endringsprosesser må tas over lang tid, og være forutsigbare. Det kan være nødvendig med økte overføringer til landbruket i en målrettet omstillingsfase.

Det er helt avgjørende at omstillingsprosesser for et mer konkurransekraftig landbruk skjer på en måte som motiverer dyktige produsenter til å forbli i sitt yrke og videreutvikle dette.

De vedtatte sannheter

Noen snakker om ”landbruk over hele landet”. Alle vet at vårt land består av store areal ganske uegnet for landbruk. Da blir et slikt begrep lite egnet for en kvalifiserende debatt om hva landbruket faktisk har forutsetninger for å utføre.

En forlengelse av dette er et for unyansert forhold til at enkelte regioner i Norge faktisk har mulighet for effektiv og kommersiell landbruksdrift. Andre regioner er mer egnet for småskala. Viktigheten av landskapspleie er også ulik mellom regioner og landsdeler.

Som jeg kommer tilbake til seinere i notatet er det et grunnleggende behov for en helhetlig konkurransekraftsanalyse for norsk landbruk. En slik analyse må vurdere region for region; vi har noen forutsetninger på Jæren, andre på Østlandet, igjen andre i Trøndelag og på Helgelandskysten.

Landbruket i Norge bygger på et prinsipp om ”småskala”. Vi har liten debatt om hva det innebærer opp mot at småskala kan bety at en ikke har råd til å investere i moderne utstyr for matsikkerhet og råvarekontroll. Det kan innebære økt risiko for forbruker.

Det er ikke automatisk symmetri mellom småskala og god dyrevelferd. Med de rette regler kan større enheter utmerket oppfylle strenge krav til dyrevelferd. Samtidig som vi har mange eksempler på dårlig drift ved norske små-gårder som akkurat rammer dyrevelferden. Også her kan små enheter være mer utsatt fordi en er mer avhengig av enkeltindivider enn i større virksomhet, og dermed også mer sårbar om individet svikter.

Implisitt i småskala-målsettingen ligger også en innebygd utfordring i forhold til høye norske lønnsnivåer – skal vi opprettholde dette må vi satse i retning av teknologi- og kapitalintensive aktiviteter Arbeidsintensive næring vil ha dårlig konkurransekraft i Norge uansett om det er industri eller landbruk og står i motsetning til småskala.

Det er en utfordring for landbruket at antallet heltidsprodusenter reduseres. Jeg etterlyser gode og objektive analyser av hvorfor dette skjer. Det er for meg ganske logisk at småskalareguleringer som gjør det krevende å hente inn en konkurransekraftig lønnsinntekt fra landbruket er en medvirkende årsak. De samme reglene gjør det jo også vanskelig for driftige produsenter å skape ønsket utvikling av sin virksomhet, samt å gjøre virksomheten stor nok til at produsenten kan ansette medarbeidere og redusere avhengigheten av enkeltpersoner.

En tredje forstyrrende faktor er det svært uspesifiserte mål om selvbergingsgrad. Hva er det? Hvordan kan det settes et fornuftig mål? Og ikke minst, hva koster det for eksempel å ha 80% selvbergingsgrad?  En ting er at slike tall – for i det hele tatt å ha utsagnskraft – må inneholde landinger av vill fisk til Norge. Protein av hvit fisk, pelagisk fisk og annen sjømat er helt likeverdig til korn – og sørger i sum for høy selvbergingsgrad.

Det andre er at internasjonal logistikk og handelsløsninger er utviklet slik at det er ulogisk at dette ikke også inngår i analysen; utfordringen knyttet til selvberging er slik sett helt annerledes enn for 50 år siden. Det er også slik at det ofte vil være lettere å flytte matvarer mellom Sverige og Norge enn innenfor norsk geografi. Vi skal heller ikke glemme at internasjonale matvarekjeder hadde en syretest under Corona; i det store og hele viste de seg meget vel fungerende i krise; i hvert fall innenfor EU og Europa. Mange argumenter kan anvendes for å synliggjøre at manglende EU-medlemskap i dag er den største trussel for vår selvbergingsevne.

En faglig tilnærming til begrepet selvberging innebærer også en god konsekvensanalyse av behovet for beredskapsarealer – det er fullt mulig å betale for vedlikehold av arealer for beredskapsformål dersom dette bedømmes som hensiktsmessig og nødvendig.

Det er min påstand at alle disse 3 ”vedtatte sannheter” stenger for objektive og gode diskusjoner om landbruket. Og at kreftene som motsetter seg endringer i landbruket anvender begrepene populistisk for å stenge uønskede debatter.

Mangelen på «god governance»

Så vel offentlig sektor som privat næringsliv er de siste 40 til 50 år stadig blitt utfordret på å sikre at beslutningssystemene opptrer uavhengig av personlige interesser og næringsinteresser.

Markedsreguleringssystemene hvor samvirkebedriftene opererer med doble roller er en viktig del av problemstillingen. På flere ledd i forvaltning og politisk styring vil vi ha personer som enten selv eller gjennom en normal definisjon av nærstående også har inntekter fra næringen, og dermed personlig økonomisk interesse av beslutninger som fattes.

Det er flere ledd i forvaltningssystemene i landbruket enn selve markedsreguleringen som inkluderer aktørene på en måte som krever kontroll av om kravene til moderne governance er tilfredsstilt.

For undertegnede er det imidlertid et større governance-problem at det ikke årlig i forbindelse med landbruksoppgjøret presenteres et samfunnsregnskap for norsk landbruk.

Det norske samfunn har betydelige kostnader med landbruket. Det dreier seg dels om overføringer og en omfattende offentlig administrasjon, men også om den merpris som forbruker betaler gjennom høyere matvarepriser. Skal vi få en balansert diskusjon om fremtidig landbruk må totalkostnaden åpent frem og legges som et delpremiss for diskusjonen; ellers blir den rett og slett ikke helt redelig.

Landbrukets naturgitte konkurransekraft

Et naturlig utgangspunkt for en nærings- eller bedriftsstrategi er en analyse av hva vi faktisk er gode til. Hva slags kompetanse har vi, og hva er den egnet for? Og hvordan kan denne kompetansen brukes på best mulig måte for å tilfredsstille kundenes behov?

Debatten om Landbruket i Norge dreier seg i forbausende liten grad om våre kompetanseområder. Det er faktisk slik at vårt jordsmonn og våre temperaturforhold egner seg for en del produksjon – mens det blir veldig dyrt med andre typer av produksjon. Og ulike deler av landet har forskjellige produksjonsforutsetninger.

Kunnskapen om hva vår natur er egnet for å produsere finnes. Men den er ikke lagt systematisk til grunn for prioriteringene i landbruket. Risikoen for at vi uten slike analyser i bunn betaler for meget både for selvforsyningsgrad og distriktsutvikling er høy. Det betyr antagelig også at det finnes mulighetsrom i norsk landbruk som langt fra utvikles godt nok.

Mer konkret gir lang modningstid og mye lys annen type smak på bær, frukt og en del grønnsaker. Skandinaviske jordbær er et eksempel – det finnes mange flere. Effekten av dette vil være ulik; varierende både mellom produkter og landsdeler. Jeg har i liten grad sett slik kunnskap etablert på en systematisk måte og utnyttet strategisk til bygging av vårt landbruk.

Et annet eksempel er at mye nedbør og relativt jevn temperatur gjennom året gir god gresskvalitet langs store deler av norskekysten. Det gir god beitekvalitet for dyr som sau og geit. Land med sammenliknbare naturforhold (ex Skottland og Island) fremstår som mye flinkere enn oss til å bygge kvalitetshistorier rundt denne type råvarer uten at forutsetningene er veldig ulike.

Et annet mulighetsrom som ikke utnyttes godt nok ligger i god analyse, forståelse og posisjonering opp mot forbruksutviklingen. Vesentlige deler av tenkingen bak norsk landbruk ligger i forsyningsbehovet for mat som jo var i sterk grad til stede i årene etter 2. Verdenskrig.

Ser vi på forbruksutviklingen i Norge de siste 30 år er våre matvaner endret fundamentalt. Dette går både på hva vi spiser, hvor vi spiser og hvilke kvalitetskrav som stilles. Dessuten er forbrukerens behov vesentlig mer heterogene.

Dette er forsøkt stimulert og møtt i Norge gjennom gårdsmatproduksjon. Gründere og idealister motiveres til produksjon med basis i ulike former for matvaretradisjoner. Jeg vil ikke kritisere enkeltpersoner som går i gang med slik innsats – de er modige innovatører; og enkeltcase viser at det er et mulighetsrom her.

Det som imidlertid samfunnsmessig er mye viktigere er at volumproduksjonen i større grad innrettes slik at produsenten får betalt for varer som har den kvalitet som forbruker etterspør; slik at norsk kvalitet gjøres best mulig tilgjengelig for den jevne forbruker.

Ser vi på betalingssystemene til bonden er den veldig knyttet opp mot kilo og volum; vi har mange verdikjeder som knapt premierer hva forbruker opplever som god råvarekvalitet. Og i enkelte verdikjeder mangler nok også produsentkunnskapen om hva som er gode kvalitetsstandarder.

For å spissformulere har den norske forbruker vært på en matfaglig kvalitetsreise de siste 50 årene som produsentene i for liten grad har fått ta del i.

Det er også viktig å understreke at vi i Norge har faglig meget dyktige produsenter og bønder. Sammenliknet med andre land har de antageligvis både høyt utdanningsnivå og bred driftskompetanse. De er flinke til å lære av hverandre, dele erfaringer, og har meget god drifts/økonomikompetanse knyttet opp mot kriteriene som de leverer opp mot (kombinasjon av avregningspriser og støttesystemer).

Vi må også stille spørsmål om dagens reguleringsregimer utnytter disse menneskelige ressurser godt nok, og om det er harmoni mellom utdanningssystemene og den forventede langsiktige utvikling i landbruket. Det er ekstremt viktig at en moderne landbrukspolitikk fungerer motiverende og skapende inn mot den enkelte produsent og individ som arbeider i landbruket. Det er store utfordringer knyttet opp mot drift av denne type virksomheter som er avhengig av en eller noen få nøkkelpersoner, og politikken kan utvilsomt videreutvikles for at landbruket skal fremstå som et attraktivt, moderne og langsiktig levebrød.

For om lag 45 år siden startet vi med en ny type virksomhet med basis i landbrukets arbeidsformer i Norge. Denne formen for landbruk eksporterte i 2024 for om lag NOK 150 milliarder og heter havbruk. Lakseoppdrett bygger på oppalings- og fremfôringsprinsipper veldig lik produksjon av gris og kylling. Akkurat som landbruket er denne næringen distrikts- og ressursbasert. Selv om her fortsatt er mye uløst har Norge her lykkes i utvikling av en kraftfull landbruksbasert satsing hvor både god infrastruktur i distriktene og evne til kompetanseutvikling har vært viktige bærebjelker.

Hele dette notatet har som utgangspunkt å stille spørsmål; ikke å besvare. Men det ville vært interessant med en vurdering av utviklingen i laksenæringen som inspirasjonskilde for en mer strukturert og bevisst nasjonal satsing på småfe.

Industristrukturen truer landbruket

Det er en meget tett sammenheng mellom den landbruksbaserte næringsmiddelindustri sin konkurransekraft og landbrukets konkurransekraft.

Mange varer kan – enten av dyrevelferdsårsaker (slakt), av kvalitetsårsaker eller rett og slett pga kostnader ikke transporteres langt før en eller annen form for foredling.

Hvis eksempelvis et slakteri ikke har volum nok til konkurransekraft og enhetskostnaden per slaktet kilo blir høy rammer dette hele verdikjeden – landbruket taper konkurransekraft fordi industristrukturen ikke har konkurransekraft, og landbruket mangler alternative leveranseveier.

Samtidig er vår industristruktur ”låst” til det norske marked, og norske råvareprisnivåer. For mange produktområder innebærer dette at vi har produksjonslinjer og produksjonsmiljøer som er rent for små for å møte internasjonalt nivå mht effektivitet og drift.

Det er uhyre viktig at landbrukspolitikken forstår dette dilemma; og at myndighetene aldri glemmer at norsk landbruk for en stor del vil vær avhengig av en konkurransekraftig industristruktur for å ha et kundegrunnlag.

Når norsk næringsmiddelindustri i 1994 i forkant av et eventuelt EU-medlemskap fikk gjennomslag for en offentlig omstillingspakke i størrelsesorden NOK 1,5 mrd var dette hovedbegrunnelsen.

Industristrukturen presses også av endrede etterspørselsmønster. Gradvis er vi at en økende andel av våre matvarer er av utenlandsk opprinnelse. Dette har flere hovedårsaker:

·         Relativt sett har prisnivået for Mat i EU systematisk sunket vs norske priser siden EØS-avtalen kom på plass i 1995. Dette gjør både import og grensehandel stadig mer lønnsomt.

·         Vi reiser mer, og blir mer internasjonale og heterogene i våre matønsker/behov.

·         Den norske middelklasseforbruker har relativt sett antagelig ”best råd i hele verden”. Vi ser etterspørselsmønstre hvor forbruker er villig til å betale en betydelig merpris for internasjonale matvarer av høy kvalitet.

De internasjonale perspektiv

Innledningsvis ble redegjort for de prinsipielle endringer som fant sted i norsk landbruk på midten av 90-tallet.

Disse endringene gjør norsk landbruk vesentlig mer sårbar for resultat av internasjonale forhandlinger og prosesser. Som et lite land delvis utenfor de store handelsblokkene blir vi en tilnærmet entydig premisstager hvilket for øyeblikket best illustreres av USA sin vilkårlige lek med handelsregimer og tollsatser.

Det vil da stå såpass store økonomiske interesser på spill for Norge at beskyttelse av landbruket lett blir underordnet; og vi presses inn i omfattende og raske omstillinger.

VI kan også i et perspektiv på en del år komme i en situasjon som Sverige var på 1970-80 tallet; hvor økonomisk krevende samfunnsoppgaver innen helse, skole, samferdsel etc umuliggjorde fortsatt høy subsidiering av landbruket.

I dette perspektiv er må det stilles spørsmål ved om den gradvise svekkelse som har funnet sted av landbrukets internasjonale konkurransekraft helt siden de overordnede endringene i reguleringsmekanismene på midten av 90-tallet er langsiktig bærekraftige.

Dette argumentet forsterkes av at Norge de siste 20 årene pga oljeinntektene har hatt store overskudd som akkurat kunne vært brukt til å omstille næringen, istedenfor relativt ensidig å subsidiere strukturer med åpenbar mangel på konkurransekraft. Det blir mer idealisme enn realisme i slikt.

Målt opp mot internasjonale forhandlingsprosesser er det også en utfordring at vi har ustabil og til dels manglende markedsadgang for fisk og sjømat. Uavhengig av norske posisjoner knyttet til at ”fisk og landbruk ikke skal kobles” har vi den utfordring at vår forhandlingsmotpart naturlig kobler disse to råvarebaserte næringer, slik at slike utsagn fra norsk side derfor mest blir spill for galleriet.

Det er en samfunnsutfordring som ærlig må holdes opp mot dagens landbrukspolitikk at vi – med tanke på næringens betydning – både har dårlige og ustabile rammebetingelser for eksport av sjømat. Det er faktisk slik at disse rammebetingelsene inn til EU er såpass svake at de umuliggjør en offensiv satsing på foredling av sjømat utover filetering – tollene overstiger det som vil være en normal driftsmargin for denne type næringsmidler.

Det internasjonale perspektiv inneholder i hvert fall to etiske dilemmaer. Det ene går på i hvor stor grad vi hinder utvikling av landbruk og næringsmiddelindustri i land som er vesentlig fattigere enn oss gjennom å nekte dem adgang til våre markeder.

Det andre dilemma tar utgangspunkt i at verden har en stadig voksende befolkning som skal brødføs. Blir da norsk småskala landbruk rett og slett for egoistisk målt opp mot at større enheter kunne gitt oss høyere produksjon til en lavere pris; muligens også produsert med miljømessig mer bærekraftige metoder enn alternativene?   

Avsluttende vurderinger

Notatets hovedformål har vært å stille grunnleggende spørsmålsstillinger knyttet til styringen av landbruket i Norge. Håpet er at vi kan få debatter med større grad av åpenhet og bredde til gavn for næringens langsiktige utvikling.

Notatet motiverer to tiltak:

1.      Igangsetting av en samlet analyse av næringens relative konkurransekraft og utviklingsmuligheter for styrking av denne.

2.      Et akutt behov for et helhetlig samfunnsregnskap for landbruket, gjerne kombinert med gjennomgang av styringssystemer og governance i næringen.

‍